Ny blogg!

Blogg.no blir avviklet fra April, og i den forbindelse driver jeg og lager ny blogg p wordpress. Jeg er ikke helt fornyd med den enda, og jeg kommer til savne hvor enkel og ukomplisert blogg.no er, men det er ikke s mye gjre med. Den nye bloggen finnes her:

 

HELLHOUND.HOME.BLOG

Sakene som splitter Norge

Jeg blir nesten skremt av lese kommentarfeltene for tida. Det er s mye hat og skremsel, propaganda og feilopplysninger ute og gr. Jeg er absolutt ingen ekspert p noe som helst, og egentlig har jeg bestemt meg for slutte engasjere meg. Det gr utover humret mitt prve diskutere saklig. Jeg og Vegard har to uttrykk vi bruker ofte nr det kommer til kommentarfelt. Vegard sitt er " diskutere med den gjengen der er som bryte med en gris i gjrma, du blir skitten og oppdager til slutt at grisen liker det.", mens mitt er " diskutere med den gjengen der er som spille sjakk med ei due, den kommer til velte alle brikkene, drite p brettet og strutte rundt som om den vant uansett.".

Og det imponerende er at uansett hvem du er, og hva du sier, s stempler folk deg som enten motstander eller forkjemper for ulv. For prve s hardt man kan holde seg til fakta er ikke NOK. Man er enten med dem, eller mot dem. Og da snakker jeg om begge sider. For begge sider har nemlig litt rett, og litt feil. I midten fanges de som prver forst, og komme fram til en lsning. Forskere lander ofte i midten, selv om de ofte beskyldes for vre forkjempere for ulv. En forskers stolthet ligger i det kunne se fakta, til tross for at det gr mot ens egne, personlige meninger. For eksempel, frste gang jeg leste en artikkel av L. David Mech kunne jeg bannet p at denne fyren hater ulv. Men han er en anerkjent og dyktig ulveforsker, med Yellowstone som ett av sine arbeidsomrder. En artikkel mange kunne lrt mye av lese er "Is science in danger of sanctifying the wolf?". Hvis du ikke har tilgang til artikkelen kan du bruke DENNE proxyen for lese den (vitenskapelige artikler burde vre pne og gratis for alle!)

Relatert bilde

De som kaller seg bnder og jegere (men som slett ikke har med seg alle av bndene eller jegerne) som er imot ulv, siden det oftest er dere jeg er uenig med, s skal jeg tale deres sak frst. Ulv GJR mye skade p dyr, jeg har trent Tundra som kadaverhund, og jeg skjnner helt, HELT klart hva dere mener, etter ha sett skade gjort av bde ulv og bjrn (og forsvidt gaupe og jerv ogs, men det er i en annen forbindelse). Ulv ER ikke en nkkelart i norsk natur, selv om den kanskje var det fr den ble utrydda. Norge er lite, og jegerne er mange. Hjortedyr, som reguleres av ulv, blir derfor godt regulert av jegerbestanden, og man "trenger" snn sett ikke ulven her for regulere. Det er sunt og godt for sauen g p utmarksbeite. De fr i seg god nring, fler friheten de ikke fr i ett fjs eller p innmark, og det reduserer smittepresset betraktelig. passe p sauene 24/7 er umulig slik det er i dag, det er ikke konomisk lnnsomt ansette gjetere, og det er store flokker som krever mer enn n gjeter, spesielt om man skal ha saueraser som dalasau, som gir mye kjtt og ull. Andre raser er vanskeligere hndtere, og gir mindre kjtt og ull. I snitt angripes 6.8 hunder av ulv hvert r i Norge, de fleste av dem er jakthunder. Mellom 1998 og 2018 skjedde henholdsvis 77 prosent (Norge) og 72 prosent (Sverige) av angrepene innenfor et revir eller i en radius p 10 kilometer fra grensen til et ulverevir i Norge og Sverige (Sitat "Ulveangrep p hunder i Skandinavia").

Resten, "byfolk", "bygdefolk for rovdyr", rovdyrforkjempere, hva man n velger kalle dem, er jeg oftere enig med, uten at jeg ndvendigvis synes argumentene bestandig er s rasjonelle. Jeg har sett folk som sier ulv er bedre enn muslimer (... h... ok...), folk som sier at ulvene bare trenger litt kjrlighet for slutte drepe sau, og folk som rett og slett ikke har peiling p noe innen norsk natur (blant annet ble jeg utrolig skuffet over Dyrenes Hus i Oslo, som mente at jegere ikke skulle drepe kanadags. Som vi vet, er kanadags svartelistet, blant annet fordi de truer artsmangfoldet i Norge, og skyver ut endemiske arter (arter som ikke finnes andre steder). 

Likevel. Den strste, ulselige konflikten, ligger i at enkelte mennesker mener ulven er satt ut i "Prosjekt Varg" p 90-tallet, eller at Langedrag Dyrepark p ett vis skal ha satt ut ulvehybrider. De mener den genetiske kartleggingen som gjres av forskerne er jukset med, og det brukes en del strmannsargumentasjon mot hele Skandulv, og da spesielt de norske ulveforskerne som har vrt litt framp tidligere, for ikke snakke om trusler p liv og helse, og regelrette fysiske angrep. Dette frer igjen til at forskerne slutter uttale seg, hvem gidder vel drive p lenge med snakke om fakta nr man blir tillagt meninger og motiver man ikke har, for s bli truet? Og dette til tross for at hvem som helst kan tusle rundt i skauen og samle hr og avfring for sende inn til DNA-analyse. Det blir til og med oppfordret av forskerne til gjre dette. Men ingen gjr det? For ikke snakke om at en av Norges mest kjente forskere innen rovdyr selv har meldt fra om at han hadde mistanke om en flokk hybrider i Skandinavia, en flokk som deretter ble underskt, og tatt ut. 

Bilderesultat for wolf hybrid

Vi lever p ei halvy, hvor ulv kan tusle inn fra Russland, Finland og Sverige. Er det s utenkelig at den har gjort nettopp dt? Naturlig innvandring er s skt at det m finnes p konspirasjonsteorier om utslipping av ulv fra Langedrag? Javel. Og alt dette kan alts lses ved at f.eks. Folkeaksjonen Ny Rovdyrpolitikk organiserer deres egen DNA-innsamling. Vi andre kan ikke forandre resultatet av forskningen vi stoler p for tekkes ulvemotstandere, vi er tross alt ikke Kristiansand Dyrepark.

Jeg vet det er vanskelig lese dette uten prve skjnne om jeg er for eller imot ulv. S, nr jeg vet hvor stor skade ulv gjr, at ulven ikke er en nkkelart i Norge, at folk faktisk er oppriktig redde for denne ulven, og at jakthunder har en strre risiko for bli angrepet, hvor str jeg?

Jeg str der at jeg er luta lei folk som ikke greier skille fakta og fiksjon, jeg er lei av personangrep i kommentarfeltene, jeg er lei av at forskere trues til taushet, jeg er lei av at man m vre for eller imot, og jeg er spesielt lei av at folk kommer med uttalelser om vold. Uansett hvilken side du str p, s har du en human plikt til oppfre deg som folk. Uansett hvilken side du str p, s er du ikke for god for diskutere med litt verdighet. Jeg skjnner sinnet, jeg skjnner irritasjonen, og jeg skjnner hvorfor det fles som at brle hyest er eneste mte bli hrt p. Men ye for ye gjr hele verden blind. 

Jeg studerer master i anvendt kologi. Jeg bor i ulvesona. Jeg er fra ei knttlita bygd, hvor det var bde ulv, bjrn, gaupe og jerv da jeg vokste opp (ja, dette var til og med p 90-tallet). Jeg vokste opp mellom sauer og kyr, jeg s min frste bjrnetatte sau p klassetur p barneskolen, og mora mi var livredd for slippe meg ut i skogen p grunn av slagbjrnen "Rasken". I ettertid har jeg sett mange rovdyrdrepte sau, og jeg har vrt i mange forelesninger der SNO bde viser fram rovdyrdrepte kadavere og filmer av levende, rovdyrskadd sau. Jeg er dame. Jeg har jegerprven, og har jakta rdyr, elg, rev, fugl og hare. Jeg har bodd i, og trives i, byen. Jeg har fire hunder. Jeg er faktisk, p grunn av "Rasken", livredd bjrn. Men flelsene mine skal ikke styre tankegangen min vekk fra rasjonalitet. Flelsene mine skal ikke f meg til brle krenkelser mot motparten i en diskusjon p facebook.

Per i dag er det ikke mulig ha en god diskusjon mellom motstandere og forkjempere. Begge sider gravlegger seg selv i konspirasjoner og hat. Det kommer ingen lsninger av dette. Vi har forpliktet oss til ivareta en innavlet ulvestamme der nytt blod blir skutt ut med n gang det blir hp for utvide genpool'en. Vi spenner bein p oss selv hvert skritt av veien. Det er snakk om genetisk mangfold, artsmangfold, artsrikhet, dyrevelferd for bde ulv og sau, konomiske interesser, politiske interesser, og alt hauses opp og sauses sammen av organisasjoner og enkeltindivider p begge sider. Og vi ender opp med en drlig lsning for alle. 

Relatert bilde

Nyttrsdebatten: Hvorfor skal JEG gjre noe for DEM?

Hvert eneste r gjentar den samme regla seg. Dyreeiere ber innstendig om at du ikke brenner opp pengene dine, og at du i det minste holder deg til sende opp raketter mellom kl 18.00. den 31. desember til 02.00. den 1. januar. Og hvert eneste r svarer fyrverkerientusiaster: "Hvorfor skal vi gjre noe for hundeeiere som ikke gidder plukke opp hundebsjen engang?!"

For det frste: det er hundene som lider nr de ligger livredde under en stol eller i en krok og peser med kulerunde yne og tror verden skal g under. Det er hundene som kanskje river seg ls fra eier under lufting kl 16 den 30. desember fordi noen absolutt M sende opp fyrverkeri utenom lovlig tidspunkt. Det er hundene som i verste fall lper ut foran en bil, eller forsvinner inn i skogen og skader seg stygt i vill ddsangst. Ikke hundeeierne. Det er ikke hundene som bestemmer hvorvidt eieren er flink til plukke bsj eller ikke. 

For det andre: nr du skyter opp raketter utenfor oppsatt tidspunkt straffer du ikke bare "de helvetes drittfolka som ikke plukker opp". Du straffer ogs de som faktisk er veldig nye med plukke opp, og som drar hjem igjen etter pose om de har glemt dem, eller gtt tom. For det skjer faktisk! Jeg har selv lpt som en idiot gjennom gatene p Rros under oppstarten av Femundlpet for finne pose til bikkja mi sine mindre velduftende attributter, samtidig som jeg selvflgelig fikk ett hyggelig "Plukk opp dritten!" slengt etter meg mens jeg i panikk lette gjennom alle lommer i parkasen min mens jeg inns at venninna mi hadde lnt posene mine da hun gikk tidligere p dagen. Jeg henta poser, og fikk rydda opp. OG jeg har gtt dugnad flere ganger for plukke opp langs gangstier og rundt blokka jeg bodde, kun for skape ett hyggelig milj. Hvorfor skal jeg da, iflge deg, straffes for ikke plukke opp dritten? 

For det tredje: det er ikke bare hunder som rammes av fyrverkeri i hytt og pine. Overlevende etter krig sliter ofte med fyrverkeri. Og da snakker jeg ikke bare om flyktninger fra Syria, men ogs om etniske nordmenn, som min egen farmor, som stenger seg inne og fler seg drlig rundt hele nyttr. Smfugler dr av hjertestans hvert eneste r. Hjortedyr lper rundt i panikk. Hester rmmer fra stallen. Men du bryr deg kanskje ikke om denne hesten eller dette hjortedyret lper ut foran bilen til noens mor, datter, snn, far, kjreste eller venn? S lenge det ikke er noen du kjenner, liksom. Men du vet ikke, det kan faktisk vre noen du kjenner.

Til sist vil jeg svidt nevne det penbare: bota p 8000 kr som du risikerer f + eventuelle skadekostnader, forbanna naboer, brannfaren, fare for skade p yne og hud, det konomiske aspektet, og miljvernet forvrig. 

S hvorfor skal DU gjre noe for disse forb... hundeeierne? Du trenger ikke gjre det for oss. Jeg har, i samme slengen som hundebsjplukkedugnad, ogs plukka mer enn nok sppel etter folk. Mange, mange sppelsekker, faktisk. Jeg gjr ikke det for DEG. Jeg gjr det for MEG, dyra mine, andres dyr, og miljet. Du greier kanskje ikke se nytten av droppe fyre opp raketter utenfor den avsatte tidsperioden, men da kan du i alle fall si fra til de som rydder spla rundt huset ditt at du kan rydde den selv. Du kan ogs si fra til alle andre som gjr noe hyggelig for deg, totalt uten egen vinning, at fra n av kan de slutte med det. DU er nemlig ditt eget lille kosystem, og du som gr p en egotrip rundt nyttr kan vel f lov til vre p egotrip hele ret, helt alene. 

Det triste er at de som mest trenger at dette synker inn, sannsynligvis ikke kommer til innse dette fr de fr sin egen vettskremte hund, kjenner noen som kjrer p en hest som har rmt i panikk eller blir skadet selv. Man skulle ikke tro at holde seg innenfor ett tidsrom p 8 timer er s vanskelig. Men for noen mennesker er det alts det.

Snart jul!

Endelig er jeg ferdig med frjulseksamen, og "etterjulseksamenslesinga" har begynt. Slik var det i fjor ogs, da satt jeg med biologistudier hele jula, og i r er det alts statistikk som str p planen. Det er litt smertefullt, jeg har ikke helt lett for statistikk, s dette er lesing til konteeksamen. Min frste konteeksamen p Evenstad, faktisk, og forhpentligvis min siste! Biologi var i det minste ufattelig spennende, selv om pensum var en tykk bunke papirer som var veldig uforstelig i starten, s ble det raskt til at jeg hadde full kontroll over pensum. Og det hper jeg jeg greier med statistikken ogs, selv om halvparten av eksamenen bestr i nipugge noen rapporter som jeg s m trekke n av, ogs forklare godt p eksamen. Hvilket var der jeg strk sist, siden jeg fikk fullstendig blank hjerne og bare ble sittende og stamme uten komme p noe som helst.

S langt i "ferien" har jeg ikke gjort s mye fornuftig. Vegard dro p ferie til Flor i dag, og vi har vel egentlig bare prvd samle oss litt etter eksamen, bli ferdig med julegaver og forberedelser, samtidig som vi selvsagt har bakt litt smkaker og kost oss ogs. Jeg har hatt drlig samvittighet for de stakkars hundene mine ei stund, og planen min var slettes ikke bruke juleferien til eksamenslesing, men til hundetrening og turer i skogen! 

Og det m jeg jo f til selv om jeg har litt lesing igjen. Jeg har greid komme meg gjennom ei og ei halv statistikkbok av totalt fem bker jeg har tenkt lese, snn for skikkelig gni kunnskapen inn i huden. S da gjenstr bare resten, da, og youtubefilmer, og googling. Har du litt tungt for det er det beste virkelig overtrene, har jeg funnet ut. 

Det samme kan nok sies om Vidda og apporteringsegenskapene hennes. Vi sliter med bli enige om hva man egentlig skal gjre med den apportbukken. Og forelpig er det jo ingen hast, apportering kommer ikke fr i klasse 2, og vi har fortsatt til gode starte klasse 1, hvor jeg vil ha tre frstepremier og minst n med null nulling, slik at vi fr mellomtittel og slvmerket. Hun har greid poengsummen til frstepremie fr, men vi har igjen litt arbeid fr vi er der at det er stabilt. Frst og fremst er det fri ved foten (som forresten er blitt kjempemye bedre!), men vi har ogs ruta, der hun snur seg fr jeg sier st. Det innebrer innimellom at hun havner utafor, eller utafor med to poter. Og deeet er ikke helt anbefale. S holder hun fortsatt p ta av som en rakett nr dommeren kommer for sjekke tilgjengelighet, da, overlykkelig over at dommer vil hilse p! "Meget tilgjengelig, 8!" har vi hrt mange ganger n. Noe som jo er bra, at hun er sosial og lykkelig! Men ja, apportering. Hun henter apportbukken fint, men hun greier alts ikke sette seg med den i munnen. Og jeg er nok ikke en flink trener nr det kommer til apportering, etter mange r med slit med Tikaani har jeg veldig lav frustrasjonsterskel nr apportering ikke gr som planlagt. Men nr Tikaani har greid det, s har jeg tro p at Vidda, som jo faktisk liker bre ting, ogs greier det. Vi m bare koble sammen de to hjernecellene hennes frst, s hun skjnner hva jeg vil fram til. Ogs m jeg ikke bli frustrert, for det plukker Vidda opp fr jeg gjr det!

Tundra og Tikaani er like vakre og avslappede som alltid. Den siste tida har vi ikke hatt bremser p vogna vr, og det har ikke vrt ankerfeste s vi kunne bruke slede, s de har vel egentlig bare vrt storfornyde med slappe av, og ture snn forsiktig. Det skal ikke snn altfor mye til for glede de to der, egentlig. Kos, god mat, litt lufting, tilgang til sofa og seng, en trrfiskbit i ny og ne, s er de strlende fornyde. Alle hundene har selvsagt ftt lete etter godis rundt om i huset, og den absolutt raskeste snifferen her i huset er Tundra. Men Tikaani er flinkere til lete hyt oppe, og de finner derfor ca like mange. Vidda er ikke helt bakp, og finner selvsagt noe godis, hun og, og Rav lrte raskt at det lnner seg lete grundig. Dessverre er Rav litt opptatt av at maten sikkert er samlet p ett enkelt sted, s hun leter gjerne i det samme omrdet om og om igjen. Men hun lrer seg nok etterhvert at det er lurt flytte litt p seg!

Rav har funnet seg godt til rette i huset, og synes nok at det er deilig ligge i sofaen. Det er aldri noe brk med henne, det mest irriterende er egentlig at hun insisterer p st over fanget ditt og se deg dypt inn i ynene med nesa si 1/2 cm fra ansiktet ditt, og slikke deg snn hvert 2. minutt mens du koser med henne. Og det er jo ikke spesielt ille, selv om det er litt vanskelig gjre noe som helst annet mens man koser med henne. Snn ellers er hun ei veldig rolig og bedagelig frken. Aldri bjeffing, aldri piping, aldri mas, og ikke noe krangling. Hun er faktisk s st at det er litt skummelt. 

S... Til de bermte nyttrsforsettene. Jeg kommer nok ikke til skrive mer blogg i r, s jeg tror jeg nesten bare m komme med dem n. Og jeg har egentlig satt meg nyttrsforsetter som burde vre noenlunde greie flge.

  • Jeg skal prokrastinere mindre. Da snakker jeg ikke frst og fremst om studier, men i hverdagen. M jeg p butikken, s skal jeg f unna den butikkturen, m jeg hente posten s skal jeg f unna hente posten, osv. Vanligvis gjr jeg alt mulig annet fr jeg gjr unna slike "hverdagsgreier", og de blir hengende i bakhodet mitt. 
  • Jeg skal unne meg selv fritid. Det er ikke ndvendigvis det at jeg alltid jobber til alle dgnets tider, men jeg er utrolig drlig p strukturere tiden min. Derfor skal jeg bli flinkere til gjre ting jeg liker, som ikke har noe med skole, Vegard eller hund gjre. For eksempel: lese skjnnlitteratur, tegne, hre p musikk, eller bygge noe. Ofte gjr jeg snne ting frst nr Vegard bryter inn at jeg kanskje skulle hatt en pause, og det fr meg til forst at jeg kanskje er litt for travel oppi hodet mitt. 
  • Jeg skal selvflgelig starte klasse 1 med Vidda, og forhpentligvis klasse 2 ogs!

S ja, det var mine tre nyttrsforsetter. Jeg hper jeg greier holde dem!  Har du noen nyttrsforsetter i r?

 

God jul og godt nyttr til alle!

Motivasjonstrke

Da jeg fikk mitt frste speilreflekskamera tok det helt av med fotografering. Jeg gikk frsteret medier og kommunikasjon i 2007, og mtte st opp 6 om morgenen fordi skolebussen gikk 7.20., og jeg var p skolen ca 8 hver dag. Vi hadde chihuahuaer, en landseer og to geiter, i tillegg til at jeg hadde en kinesisk nakenhund. Jeg husker det veldig godt, for det var da jeg virkelig falt for ta bilder. lre fotografering p skolen var helt utrolig, og bde skole og fritid gikk med p tenke ut nye vinkler og mter fotografere p. Jeg hadde en heftig lringskurve! 

Bildene mine var ikke ndvendigvis s teknisk gode at det gjorde noe. Og ofte brukte jeg effekter som jeg ikke kan annet enn hnflire av den dag i dag. Men tingen var, jeg nt s utrolig masse leke meg med kameraet! 

Country home, bullet hole by Blodgud

Tida gikk, jeg flyttet p hybel i Trondheim, og fikk nye klassekamerater. P Brundalen vgs hadde vi ogs tilgang p et fotostudio! Det ble mer eller mindre riktig brukt. Vi hadde ikke store peilingen p hva vi egentlig drev med, men det ble da noen bilder der inne og. Ikke alt var like serist. Faktisk drev vi mer med lek enn serise studier der inne. 

Fredrik and Chris by Blodgud

Fortsatt ikke veldig teknisk god, men jeg hadde det kjempegy! S fulgte en periode der turbilder var det helt store. Det var ca da jeg begynte med huskyer, i 2010. Bildet av Tikaani under er fra 2011, da hun var ett r gammel (se s valpete trekk hun hadde!).

My dearest friend by Blodgud

Etterhvert begynte jeg fotografere og skrive for magasiner og aviser, samtidig som jeg vokste litt teknisk.


Lykke by Blodgud

Deretter begynte jeg dra p lp, og fra 2012-2017 fotograferte jeg vekselvis p Femundlpet og Finnmarkslpet. Finnmarkslpets presseteam er til dags dato ett eventyr i seg selv jeg aldri glemmer, f jobbe med s rutinerte, flotte og blide folk som tar deg s varmt imot, det er noe helt spesielt. Ogs alle de flotte fotomulighetene som byr seg nr man er med i ett snt team!

Jeg begynte ogs kreve litt poseringer av Tikaani og folk rundt meg. Jeg begynte ta noen gratisbilder for folk for bygge opp en porteflje.

Det ble frre tilfeldige bilder av hunderumper som lekte, og flere kalkulerte, iscenesatte bilder. Spesielt da jeg til slutt flytta sammen med Vegard og fikk muligheten til sette opp ett veldig enkelt hjemmestudio, og fikk flere hunder jobbe med hjemme.

Bildet kan inneholde: hund

Hvilket bringer meg til poenget mitt. Every now and then, s gjr jeg ting jeg synes er morsomt. Som ta Halloweenbilder, julebilder, tullete bilder der hundene er kledd ut eller jeg utfordrer meg selv teknisk. Det er kjempegy se hva jeg mestrer, og kjempekjedelig hver gang jeg sitter igjen med bare bilder jeg ikke vil vise fram. For nr man leker seg s er jo det litt av poenget, at man skal avdekke mangler og feil og ting man ikke ndvendigvis liker. Det mest irriterende jeg vet om er nr ett bilde egentlig er bra iscenesatt, det er bra p alle punkter utenom ett. Som at fokuset ligger feil, eller at en skygge ikke lar seg mildnes nok til at bildet er "bra nok" til vises fram. Noen ganger poster jeg bildene p den private facebooksiden min, bare for skryte litt likevel. Jeg er, og blir, en mediaperson, og litt nerdete snn sett. Enkelte har inntrykk av at jeg er en skikkelig friluftsperson, men jeg er faktisk ekstremt glad i pc'en min, mobilen med facebook p, og snne greier. Jeg er med i ett utall forum, og jeg er regelrett avhengig av kunne peise innp prategrupper og sprre helt idiotiske sprsml. Ikke ndvendigvis fordi jeg ikke greier tenke meg fram til lsninger selv, men fordi jeg hele tida leter etter "penbare ting jeg ikke har tenkt p". Jeg er som sagt heller ingen festperson, s mange av bekjentskapene mine har jeg gjennom nettforum der jeg diskuterer hund og foto, eller politikk, barnlshet, og andre mer eller mindre betydningsfulle greier. Jeg er en snn person som bare...

Men, nr man legger ut ting og blottlegger seg mye, s fr man ogs selvsagt mye kritikk. Vi snakker om konstruktiv kritikk. Men noen ganger kjenner jeg at kritikken ikke er snn kjempekonstruktiv for meg likevel, selv om den er ment snn og oppfattes snn av alle. For det gr litt p motivasjonen ls nr man har n ting man alltid skal sloss mot, i mitt tilfelle er det at fokuspunktet ofte ligger en hrsbredd eller to fra der det er helt nskelig. Men, det skal sies, at jeg er min egen verste kritiker. Jeg blir aldri fornyd. Jeg kan vre fornyd med ett bilde i noen sekunder, ogs ser jeg ting jeg burde gjort bedre. Det verste er at jeg kan se mine egne bilder ett r i etterkant og tenke "H! Fikk jeg til snn! , jeg vil ta snne bilder n og, n er de s kjedelige...". For for meg handler det egentlig ikke s forbasket mye om den hrsbredden med fokus. Det handler om stemningen i bildene. Den stemningen som veldig, veldig, VELDIG mange mennesker gjr i etterbehandlingen. Jeg er ikke noe spesielt flink p etterbehandle, men jeg strever for f den stemningen rett fra kameraet. Og i starten nr jeg s andres helt fantastiske, tipptopp bilder fra utrolige lokasjoner, med knivskarp fokus og i det hele tatt, s var jeg snn... Jeg kommer aldri til f til det der. Men n vet jeg jo at det gjorde jo ikke de heller. Som dette eksempelet fra Dina Thimel. Bra bilde, men etterbehandlingen er jo helt utrolig!

Bildet kan inneholde: 2 personer, tekst

Og for meg som fr fotograferte for min egen del, fordi jeg hadde lyst, kreativitet, energi og motivasjon, til snn som jeg er i dag, der jeg egentlig bare bruker masse tid p prve markedsfre meg og sloss mot andre kjledyrfotografer som holder helt sinnsykt lave priser som ikke dekker kjrekostnaden til lokasjonen engang, s fles det litt hplst skulle finne balansen mellom konomi, kreativitet og perfeksjonisme. Jeg savner vre kreativ. Jeg savner vre i et stimulerende milj der jeg kan tenke nytt. Og jeg trenger virkelig tenke nytt. Det gir meg mye mer energi og livsglede med en gang. Jeg savner kunne ha den litt mrke stilen min uten at folk skal mene bildene har for mye skygge. Jeg elsker skygger! Don't get me wrong, jeg elsker lys ogs. Men for meg er det ha et kunstnerisk blikk p ting kanskje litt mer viktig, motivasjonsmessig, enn ha bilder der alle tingene absolutt m vre perfekte. Jeg har tenkt ei stund p slutte ta imot fotooppdrag. Bare fotografere det jeg vil, nr jeg vil, ogs ta kostnaden privat heller enn prve drive et firma nrmest p dugnad. Men samtidig har jeg ikke lyst slutte ta imot fotooppdrag! Det er jo vanligvis kjempegy! S, jeg er kommet litt til den konklusjonen at jeg heller hyner kvaliteten p det jeg gjr. Jeg kommer til g inn i en ny fase n, med bilder som forhpentligvis utvikler meg enda mer som fotograf. Jeg nsker se p det jeg har gjort og tenke "Ja, DETTE er jeg fornyd med.". Det kommer til kreve penger, latterlige mengder tid og engasjement. Jeg har ei idblokk som er stappfull. Og det meste av foto jeg gjr kommer jeg til gjre for meg selv. Jeg vil fortsatt ta de vanlige kundeshootene, men det skal ikke vre hovedfokuset mitt. Om man elsker det man gjr, s vil resultatene ogs komme! Og da m jeg trre feile litt innimellom uten vre redd for miste kunder eller flgere p instagram eller whatnot. 

Jeg kjenner p det samme nr det kommer til studiene. P fredag har jeg eksamen, og joda, jeg har lest, jeg. Men motivasjonen for virkelig sette seg ned og nipugge har jeg ikke kjent p i r overhodet. Det er ingen gulrot i den andre enden. Jeg vet ikke om dette er det jeg vil. Jeg savner Trondheim, jeg savner jobbe kreativt, og jeg savner ha frihet. Samtidig, man m ha en jobb, og kreative jobber er det virkelig ikke enkelt leve av. Alt gy er drlig betalt, fordi andre mennesker gjr det gratis, fordi det er gy. Og kologi er jo faktisk noe som interesserer meg, vi har bare hatt s altfor lite av de temaene som opptar meg i det siste. Vi fr hp d bli likar i morra?

Uansett! Legger ved ett bilde fra dagens photoshoot med Vidda. Og husk: vr snill, ellers kommer Krampushunden og stjeler lekene dine!

Student med hund

vre student samtidig som man har hund er ikke barebare. Det er ikke srlig kostnadseffektivt ha en eller flere faste ekstra utgiftsposter (fr og forsikring), i tillegg til variable som veterinr, utstyr og godbiter! Men det er n snn at jeg ikke er den eneste studenten som har hund, og siden jeg vet at det er mange studenter som nsker seg en firbent kompis, s kan jeg jo skrive et innlegg om det.

konomi:
Jeg overgr kanskje de fleste studenter ved ikke ha bare n, men fire hunder. Kostnadene blir da strre ogs. Jeg kjper sjeldent nytt utstyr jeg ikke trenger, selv om jeg har en forkjrlighet for nye halsbnd. Hundesengene vi har i huset i dag er enten arvet, kjpt fra Biltema eller rett og slett gamle sofaputer fra sofaer som skulle kastes. Alle halsbnd tas godt vare p, og jeg prver holde et strengt system med at jeg aldri skal rote bort noe eller miste noe. Dette er lettere sagt enn gjort nr man har en samboer som ogs er borti de tingene, for da flytter de fort p seg! Men likevel har seler, halsbnd, linesett, anker, matskler osv ett fast sted. Leker samles etter bruksomrde, f.eks. samles treningsleker i n kasse, mens "stueleker" samles i en annen. Da slipper jeg lete meg grnn, og kan bare ta med lekene jeg trenger til hver trening i en ryggsekk eller lignende, s legges de tilbake neste gang. Treningsvester sys, tepper som er gamle eller utslitte gis til hundene, hullete sokker og gamle t-skjorter blir knyttet sammen til "hjemme alene"-leker for Tundra (som er den av hundene mine som kjeder seg lettest). Alt kjpes helst brukt. Fret jeg frer med n er Sportsman's pride, som er overraskende bra til vre s billig som det er! 25kr/kg. Jeg frer med valpefr p hele gjengen. Man kan si hva man vil om dt, for SP har faktisk hyenergifr ogs, men jeg merker at alle hundene mine gr veldig fint p valpefret, det har ca samme nringsinnhold som hyenergifret, smaker bedre (iflge hundene), og er i bittesm kuler, noe som ser ut til falle i smak. N har det vrt litt latskap her i huset, vanligvis frer vi ogs med vom, som er enda billigere, og det fret jeg bestemt mener er aller best, men vi har fryseren full og har ikke orka lage plass til vomblokkene enda (som er p 20kg). S gr en del av pengene mine p hundekurs, trening og arrangementer.

(En veldig grov) oversikt over utgifter
Fr for n 20kg hund/mnd 365-1000 (avhengig av fr)
Forsikring/mnd 350
Godbiter/mnd 200
Veterinr 0 - 2000 (egenandelsgrensa)
Utstyr 0 - 900
Totalt: 915 - 4015

Som dere ser er det allerede en tusenlapp tatt av budsjettet om man ikke trenger veterinr eller nytt utstyr. Heldigvis dobler jeg ikke de kostnadene ved ha flere hunder, selv om det er en luksus jeg egentlig ikke har rd til. Da hjelper det med jobb ved siden av, og vre srdeles sparsom p ting som klr, sko, alkohol, mat og bolig. Jeg kjper veldig sjeldent noe jeg ikke absolutt M ha. Folk fr ikke dyre julegaver av meg, de fleste fr faktisk ikke julegaver overhodet, og de som fr det fr gjerne hjemmelagde ting. Men det synes jeg ogs de aller fleste greier seg uten, man m ikke ndvendigvis kjpe ting til folk for vise at man er glad i dem.

Tid:
Det er ikke bare konomien det skorter p nr man er student, man har ogs i mange tilfeller litt lite tid. Spesielt om man skal jobbe ved siden av studiene (som de fleste advarer mot, det gr faktisk utover studiene). Dette er kanskje det man br passe seg mest for som student, liker man gjre det man vil etter studiedagen, s er det kanskje ikke kjempelurt anskaffe en hund. Med mindre "det man vil" er vre ute, trene hund eller ligge p sofaen med bikkja i armkroken, da. Er man ett festmenneske er med andre ord det skaffe hund litt drlig tenkt. Det betyr jo ikke at man ikke kan feste en gang innimellom, men man br nok ikke se for seg at feste hele helga hver helg er en god id! N er jeg s heldig og har vrt s flink at jeg har ftt kjpt og satt opp en stor luftegrd til hundene mine. Da trenger jeg ikke g ut hver gang en hund m tisse mens jeg leser artikler eller skriver rapporter. Den ble frst og fremst satt opp for at hundene skulle f vre masse ute uten at jeg trenger vre med dem, og for la dem lpe lse i bndtvangstida, men i eksamensperioder er den jaggu meg gull verdt. Det er ikke alle som bor snn til, eller har s snille husverter at de kan sette opp luftegrd. Men ha en kjetting ute som hunden kan st p innimellom trenger ikke vre s dumt. Da kan man ogs f en liten pause fra alltid ha noen som ligger opp seg. Det er ogs litt deilig. Men ja, tida med hundene gr selvsagt utover studiene. N er ikke hundene mine bortskjemte med lange turer i skog og mark, rett og slett fordi jeg har mange. S min tidsinnsparing der er selvsagt kjre alle sammen i spann. Da fr alle trent/tur samtidig, og alle er glade! For folk med 1-2 hunder kan sykling eller kickbike, ski og kjelke vre alternativer. Eller bare la hundene trekke dekk eller kjetting p tur! Man bruker jo gjerne ogs lufteturene til sk, slenger inn litt lydighetstrening, balansetrening og lignende, og vips er treninga den dagen unnagjort. Trening kan man ogs gjre mens man lager mat eller driver p med andre ting inne. Jeg kaster ogs ut hundene i luftegrden og legger godbiter rundt om i hele huset fr jeg slipper dem inn igjen. Da kan jeg gjre andre ting mens de ransaker huset, s fr de brukt seg litt selv om jeg prver vre flink student.

Et annet aspekt ved vre flink student/hundeeier er: den tida du skal bruke til studier er studietid! Den tida du skal bruke hjemme er hundetid. Om hundene fr nok trening, tur, kos og omsorg den tida du er hjemme, s er det s mye lettere konsentrere seg om studiene. Hundene vil vre fornyde, du vil vre fornyd, foreleserne dine vil vre fornyde. Her er jeg litt drlig, jeg sitter hjemme med rapporter og artikler, og jeg sitter p skolen og skriver treningsplaner. Ikke flg mitt eksempel. Og om du har mulighet til det, sett vekk hunden(e) i eksamensperioder. 

S, synes jeg studenter br ha hund? Om du kan tilrettelegge hverdagen din, har rd, og en backup-plan i de periodene du ikke har snn kjempegod tid til hund, s synes jeg ikke det er noe i veien for ha hund. Men husk at det krever med mange offer fra din side. Bor du i by er det vanskeligere (og dyrere) enn om du bor p bygda. Jeg kjenner ofte p at jeg kanskje skulle hatt noen dager fri, men jeg har ingen sette bort 4 hunder til snn spontant. Alt m planlegges rundt hundene. Og ofte er ikke det noe problem, men innimellom er det det. Om vi har lange studiedager eller m p feltarbeid der hundene ikke kan vre med, for eksempel. Ja, ogs er jo studieutveksling helt utelukket. 

Det er mange fordeler med ha hund, det skal man heller ikke legge skjul p! Det beste tipset jeg har er kanskje faktisk ta flere fag enn studieplanen din tilsier, s du blir raskere ferdig, mindre studieln og mer tid til hund! Ofte er for eksempel frsteret p bacheloren tilrettelagt snn at man skal finne ut hvordan ting fungerer og ha tid til vre sosial p fritida. Men om man legger seg i selen er det faktisk helt gjennomfrbart ta dobbelt opp med fag... Og er man da konomisk med tiden sin, s kan man i tillegg trene hund. Dvs, lese p tog/buss/hver gang man venter, ha en strukturert hverdag, ikke bruke tid p Netflix, lage mye mat av gangen og fryse ned i porsjoner (konomisk og tidsbesparende), strukturere lesetiden sin (frst f oversikt over fag og lringsml, s lese sammendrag, s g dypere inn i de tingene man ikke forstr, deretter quizze seg selv p nettet eller i apper), gjre flere ting samtidig (man kan fint se en youtubevideo om elektrontransportkjeden mens man spiser), legge seg og st opp i rett tid, og ha en godt planlagt treningskt med bikkja mens dere gr tur eller du lager mat. Dette gjelder jo ikke bare om du har hund (med unntak av det siste punktet), men det kan hjelpe til med f inn en automatikk i alt du gjr.

Jeg hper dette blogginnlegget var hjelpsomt! Og det er bare si fra om det er noe dere vil se mer av i bloggen!

Med vennlig hilsen
Tine

Si hei til Rav!

Noen ganger kommer den flotteste overraskelsen i periodene med drligst timing! Dette er alts Rav. Hun var elevhund p Folkehgskolen 69 Grader Nord tidligere, og ble kjpt av en elev som ble ferdig der n i vr. Dessverre ble ikke livssituasjonen til denne eleven helt som planlagt, og hun mtte omplassere Rav, s hun la henne ut p finn. N har det seg slik at jeg og Tikaani ogs gikk p FHS 69 Grader Nord i Troms!


Rav og Tikaani p skitur

Ser de hundene der kjente ut, eller? Ja! Rav var nemlig ogs min elevhund da jeg gikk p folkehgskole, i tillegg til at jeg hadde med Tikaani, som var den eneste privateide hunden der. Og siden jeg slutta har jeg ringt opp til skolen flere ganger for hre om de ikke vil selge henne til meg. Dessverre ville de ikke det, Rav var for enkel og flink til selges, s jeg ble gende her uten Rav ganske lenge. Men s sitter jeg og snoker p huskyer p finn, da, vettu, som jeg forklarte i innlegget fr her, og jeg s annonsen. Det stod ikke navn, bare at hun var ei 9 r gammel tispe fra s som skulle omplasseres. Men man glemmer jo ikke sine venner!


Rav og jeg p tur i Malangen

Selvsagt mtte jeg sende en mail. Frste mail gikk ca snn her: "Hei, jeg hadde en hund p FHS som s snn ut, er det Rav? Hvis det er det vil jeg gjerne overta henne!". Man kan ikke akkurat forvente at folk svarer med n gang, s jeg tok meg den frihet  sjekke ut facebooken til eieren. Joda, hun hadde gtt p FHS. S jeg sendte ny mail med n gang: "Hei igjen, jeg har snoka litt, og ser du har gtt p samme FHS som meg, s jeg regner med det er Rav! Jeg vil veldig gjerne overta henne om det er greit for deg, her er litt info om meg, du m bare sprre om det er noe du lurer p!". Fikk kjapt tilbake melding om at jeg hadde gitt nok info, og at jeg kunne f henne. Dette gikk p under to timer, Vegard var p trening, og jeg var forferdelig nervs for hva han kom til si nr jeg fortalte om "ny"anskaffelsen.

Men det gikk fint! Jeg har rett og slett verdens beste mann. Svett og rdmende med skyldig blikk viste jeg fram ett bilde av meg og Rav fra FHS som jeg har hatt hengende p kjkkenet, hvorp jeg fortalte historien om Rav, og hvordan hun var lagt ut til omplassering. Jeg endte med "Aaaaand I did a boo-boo!". Jeg vet ikke om det var at jeg kjenner Rav fra fr, at jeg s forferdelig stakkarslig ut, eller den endinga som gjorde utslaget, men han lo i alle fall masse mens han sa "neeeeei!", fr han sa at det gr fint! Det virker som om han er inneforsttt med at han har ei hundegal dame, i alle fall. Jeg hadde kanskje forventa bittelitt mer irritasjon, men som han sier, "det hadde jo ikke forandra noe, dette gjr bare at du ikke kan bli like sint p meg neste gang jeg gjr noe dumt!". Ta og gi, er det ikke det man sier? Choose your battles? Uansett. Bra mann. Kommer fra Vestlandet. Jeg vet ikke om det finnes flere snne bra menn der, men jeg har ftt sprsml om hvor jeg fant ham, s om du er p utkikk etter bra mann, s kan det vre lurt sjekke der.


Rav p skitur i 2011

Tida fra mandag til "Hente Rav! <3"-dagen gikk utrolig treigt, og jeg var s utrolig redd for at eieren plutselig skulle ombestemme seg! S, endelig, p lrdag var snillemannen min med og henta Rav. Og hun var sikkert ikke heeelt sikker p hva hun skulle, men hun hilste vennlig p meg, og fulgte villig med. Lett kidnappe! Jeg ble fortalt at de siste 3 rene har elevene til Rav blitt syke, s hun har hatt litt mangel p elever. Sikkert veldig godt komme inn i privat eie etter s lenge med bare vre spannhund, mens de andre hundene hadde egne elever! Hun virker i alle fall som om hun trives veldig godt som innehund. Hun er ikke husren enda, men det blir nok etterhvert. Det frste hun gjorde da hun kom til oss var se seg nye rundt. Hun satt i sofaen og kikka p veggene og alle tingene, og s ganske forundra ut! S syntes hun hun mtte sjekke ut litt mer, s hun gikk tvers over stuebordet. Det er snne ting man egentlig ikke tenker s mye over at privateide hunder kan, men som blir veldig tydelig nr man overtar en tidligere utehund! Det skal sies at Tikaani ogs tar seg den friheten innimellom, men det er nr vi ikke er her. Nr eieren er borte danser Tikaani p bordet. Rav er fortsatt helt vilt kosete, rolig, kjrlig, og snill med alle. I gr kjrte jeg henne i spann igjen, og konklusjonen er at hun fortsatt jobber iherdig og bra, men er litt tjock! 

S n er det bare glede seg til vinteren, da skal jeg bruke masse tid p studier, jobb, masteroppgave, hundetrening og sledekjring! Vidda driver fortsatt med lydighet, Tundra har begynt p smellertreninger, og Tikaani er fortsatt vakker.

Rav slapper av p tur i 2011!

P den andre siden...

Jeg, Vegard og familiene vre er vel egentlig veldig enige om at vi har nok hunder. Vi har jo tross alt tre stykker, og de krever sitt, bde konomisk, mentalt og fysisk. Vi har Vidda som sportshund, og n har alle sammen vrt trekkhunder, i tillegg til at jeg trener huskyene i diverse greier for morro skyld, og Tundra er en ivrig nesearbeider. 

P den ene siden har jeg alle hundene jeg trenger.

P den andre siden... Jeg liker jo kjre spann, og med to huskyer i flokken er dette ikke bare kjempegy, men ogs en uvurderlig mte f trent alle hundene samtidig, uten ha dem lse p tur eller risikere vonde knr fra ha med to stykker som trekker. Det er lite som er s tilfredsstillende som komme hjem etter en hyggelig spanntur, massere og tye Tikaani, og deretter se p at alle hundene ligger som noen slakt p gulvet, helt uten at jeg selv har brukt meg opp eller brukt mer tid den dagen enn jeg gjr p bare n hund. Lykken var derfor stor da Vidda ogs likte g i spann! Jeg bet meg merke i at hun gr p veldig hardt, men jeg tenkte at dette roer seg nok med mer erfaring. Og kanskje gjr det ogs det etterhvert.


Selvportrett av meg og hundene i fjor hst.

Men n er jeg egentlig blitt litt redd for ha med Vidda. Hun gr p s hardt at hun risikerer skade seg selv, og de siste dagene har hun vrt stiv i det ene frambeinet etter hvile. Jeg har sjekka poter, mellom alle trne, byd bde tledd, hndledd og albuer, klemt p skuldre og alle muskler, og finner ingenting. I siste omgang klipte jeg klrne litt, i tilfelle ei klorot er m og tar nedi gulvet. Jeg skal vente litt til og se om det ordner seg fr jeg tar henne til veterinren, for av erfaring med Tikaani og tidligere hunder Mikitoq, Rambo og Kappa gjr de ikke mer enn det jeg har gjort n uansett, fr de sier at de ikke finner noe og at jeg m se det an litt. S jeg krysser fingrene for at det ordner seg kjapt av seg selv, s skal hun f noen uker ekstra fr vi begynner trene igjen. Fram til da er det nulltoleranse for lping og herjing, noe som er kjipt for oss alle, og hun m derfor f mer trening innenfor nesearbeid og enkle lydighetsvelser som ikke krever lping eller hopping. Hun er rngtet fri for AD og HD, s egentlig skal det ikke vre noen overraskelser p lur, men kanskje hun har ftt seg en trkk, da. Hun fikk jo ogs slitasjesr p to av trne p bakbeina, men disse var grodd etter noen dager, ogs fikk hun gnagsr etter nomeselen, s hun m f seg spesialsydd nomesele.

Det er litt mye!

Uansett, jeg er ikke gira p ha henne med i spannet lenger nr hun fr s mye "smskader" av det. Jeg vil jo hun skal vre frisk og fin, og fit for fight. S da fr jeg heller bare droppe ha henne med i spann. Meeeeeen, s kommer det store aberet... Jeg har bare to huskyer. Jeg har to FLINKE huskyer, men de veier uansett bare i overkant av 20 kilo hver, og de skal da alts trekke meg p snart 60kg, og en strippa ATV p... Jeg vet ikke hvor mange kilo, men tungt er det, i alle fall. S joda, p den ene siden har jeg mer enn nok hunder, p den andre siden har jeg ikke nok hunder til kjre spann! Ik!


Lyng, Tikaani, Tundra og meg p tur. Foto: Hkon Sderholm

N lner jeg jo fine lille Lyng innimellom, og det er ett plaster p sret. Men det er fortsatt ikke nok trkk i spannet til kjre p jorder og opp bakker. S n sitter jeg egentlig her og vindusshopper huskyer mens jeg er litt furten for at vi ikke bor rett ved grusveier og hundekjringslyper, og for at vi ikke har tid eller rd til skaffe to huskyer til. Jeg har til og med tre stykker som maser p meg om sette valper p Tundra, noe som ikke er en veldig drlig id, men som jeg forelpig ikke har noen planer om. Det passer liksom litt drlig inn med spannkjring, smeller, spor, lydighet, studier og jobb. Men jeg kunne virkelig tenkt meg to fine, godt voksne huskyer til, alts. n sterk, og n god kommandoleder. Tikaani er forsvidt flink til ta kommandoer, men hun gr ved siden av Tundra i led, og Tundra er flink til g rett fram og svinge dit vi har gtt fr, samt dit vi skal om vi ikke har kjrt der fr. Hun er derimot ikke spesielt flink til ta motsatt vei av det vi pleier gjre, hun er ganske fast bestemt p at jeg tar feil (hun slekter p bestemor Tikaani der). S det gr greit kjre nr resten er spannet er rolig, og vente henne ut til hun innser at hun ikke gjr riktig, men om vi har med uerfarne hunder som blir forvirra av en slik stopp, eller det er drlig vr jeg ikke har lyst st stille i, s er det veldig greit ha en godt voksen, god leder jeg kan sette fram sammen med Tikaani. 


Vr elskede Kappa og Tunders gikk kjempebra i tospann sammen. Tror bde jeg og Vegard savner Kappa og Pink...

Vi har vel alle vre drmmer, og selv om jeg hadde planer om gi meg med hundekjring, s ser det kanskjemuligens ut til at dette er S mye verre enn planlagt. Jeg har prvd S mange ganger. S n er planen egentlig bare gjre ferdig masterstudiet, se hvor mange hunder jeg har nr jeg er ferdig, og om begge huskyene fortsatt er med meg (Tikaani fyller 10 r det ret jeg er ferdig p masteren) skal jeg f meg en godt betalt jobb, bosette meg ett sted der det passer kjempefint ha hundespann OG trene Vidda i hundeklubb, og skaffe ett par vakringer til. Vegard kan f ett treningsrom i bytte ;) 


Fra den tida vi hadde tre flotte huskyer, Pink, Tundra og Tikaani!

Livet er for kort

Alle har minst ett forbilde her i livet, det er jo klart. Og dette innlegget er inspirert av Line Victoria Sverdrup sitt blogginnlegg (som du kan lese her), hvor hun tar oppvasken med sitt.

Det frste jeg egentlig vil skrive her n er: du har rett til vre deg selv p tur, uansett hvordan du er, s lenge du flger Kardemommeloven! skulle sette friluftsfolk/turfolk og folk p tur i bs etter hvordan de ser ut, det synes jeg ikke er greit. Dette er en type forfengelighet som rett og slett ikke tar seg bra ut fra noen vinkler, med eller uten fett hr. Dette er som om jeg skulle sagt "det finnes bare n mte vre en ekte hundeeier p, og om du ikke bruker x antall tusen kroner p kurs i ret, s er du ikke skikkelig hundemenneske." Man kan ikke eie en snn "tittel"! 

Dette er en forfengelighet verden godt kunne klart seg foruten. Det er grunnen til at det finnes antivaksere og konspirasjonsteoretikere. De pberoper seg ha sett "sannheten", mens vi "sheeple" gr rundt og suser. De har behov for vre spesielle og smarte. Akkurat som noen har behov for vre medlem av en eksklusiv friluftsmenneskegruppe som bare mtes p Villmarksmessa. Har du forresten sett hvor mange tusen mennesker det er som henger p Villmarksmessa? Det er nok til f enhver til lengte etter brakkesyke! 

Klassisk "Tine med brakkesjuke alene hjemme".

Vi har det samme blant fotografer. Jeg er med i ett ganske overveldende antall fotogrupper p facebook, og i noen, spesielt de internasjonale, finnes det mennesker som sier at man ikke kan kalle seg fotograf med mindre man er profesjonell fotograf! De nsker eie en tittel som rett og slett ikke er en beskyttet tittel, det er bare beskrivelsen av hva man driver med! Fotograferer du? Ja, da er du en fotograf. Eier du en hund? Ja, da er du hundeeier. Liker du lese? Ja, da er du en leser. Liker du friluftsliv? Ja, da er du ett friluftsmenneske! Blir du sur nr folk du ikke identifiserer deg med ogs liker friluftsliv og kaller seg friluftsmennesker? Ja, da er det kanskje ikke friluftsliv du liker, da. Da er det kanskje det vre spesiell og kul og kunne kalle deg noe eksklusivt som ikke alle andre kan. Eller no snt. For om det virkelig er friluftslivet du liker, hvorfor bryr du deg om at andre deler din friluftsinteresse uten kle seg som deg? Du hadde aldri sagt at en person som liker lese Fifty shades of Grey ikke er en ekte leser bare fordi du liker lese Pennybker istedet!

S til poenget mitt, det er farlig la seg pvirke av "forbilder". N snakker jeg selvsagt ikke om sunn beundring, slik som se p noen og tenke "ah, kunne nske jeg var s god til spille gitar". Jeg tenker mer p faren ved virkelig sette noen p en skalt pidestall. opphye noen s mye at denne personen tror den er over alle andre, og gi dem makt over deg ved gjre det. Jeg har mtt folk som mener de er bedre enn andre fordi de har "riktig" hunderase. Nr jeg trente lydighet med Tikaani var det enkelte som mente at det var da ikke noe poeng i lre en husky apportere, det var faktisk nrmest dyremishandling! P kurs kunne vi bli nedprioritert fordi instruktren ikke tok oss serist blant alle gjeterhundene. Og trene lydighet, spor og rundering med en chihuahua? Nei, snne rotter kan da ingenting!

Well, we proved them wrong. Men n trener jeg alts med en belger, for det har jeg hatt lyst p siden jeg var 5 og lekte med nabohunden, tervueren'en Rocky. Og fortsatt er det folk som synes jeg har feil hund. Ikke ndvendigvis p grunn av rasen, men p grunn av... *trommevirvel* pelsen! Langhrsbelgere er nemlig ikke brukshunder! Det er det kun malinois (korthrsbelger) som er. S vet man det. Vel, jeg tipper at hadde jeg hatt malinois, s hadde jeg sikkert ikke hatt rett sko. Snn er det med eksklusive sm grupper som leter etter feil. Hund er hund, Langhrsbelgeren har tenner, tre hjerneceller, fire bein og en hale, jeg tror mallene har ca det samme, give or take tre hjerneceller. 

Ergo: jeg gr med den hunden jeg vil. Jeg er fotograf. Jeg er hundekjrer. Jeg er friluftsmenneske. Jeg selv pynter meg ikke p tur, men hei, hadde jeg orka styre med det, selvsagt hadde bildene av meg sett bedre ut! 

Det er lov legge LITT sjel i utseendet!

Ja, s faren her hadde vrt at jeg rett og slett slutta trene hund fordi folk alltid mtte ppeke at jeg gikk rundt med "ei rotte i bnd", eller "se frokost, Fido!" eller fordi det var "dyremishandling lre en husky noe som ikke ligger naturlig for den". Alts, om du er s opptatt av strrelse at du ikke skjnner at en liten hund kan gjre hundeting, eller at en trekkhund kan lre flere kommandoer enn "okay!", "hyre", "venstre" og "st", s kan jeg ikke hjelpe deg. Jeg kunne ogs slutta kjre hund fordi "du kan ikke kalle deg hundekjrer om du ikke kjrer lp/ikke kjrer flere hunder enn x", eller mista motivasjonen p grunn av de utallige "ja, er du hundekjrer? Har du kjrt Finnmarkslpet?".

Tine, 27 r, har aldri kjrt Finnmarkslpet

Alts... Ikke bruk krefter p hre p folk som penbart er sjalu (hei, du ser bra ut p bilder, good for you!), som vil ha sin egen lille spesielle hobby for seg selv, som bare vil delegge for deg, eller som penbart ikke vet hva han/hun snakker om. Vil du trene spor med en chihuahua, tren spor med en chihuahua. Vil du bestige Galdhpiggen, bestig Galdhpiggen. Hvem bryr seg om hva du har p deg mens du gjr det, s lenge det er trygt? Jeg sier ikke du skal begynne lpe opp der i hyhlte sandaler, men hvem bryr seg om at du har dem med i sekken for ta kule bilder p toppen?

Alts, jeg gjr faktisk det, da, for jeg er jo fotograf, s jeg synes faktisk du skal ta kule bilder p toppen. Men friluftsmennesket i meg bryr seg katten. Jeg har sett folk lpe opp Galdhpiggen i kondomdress med en puddel p slep. Jeg synes enkelte kondomdressfolk tar for stor plass her i verden (de bryter tross alt Kardemommeloven). Men de kondomdressfolka som lp med puddel og joggesko, de kom seg jo p toppen (og var sikkert hyggelige og)! Jeg gikk i friluftsbukse og tursko med trekkhund foran, jeg kom meg ikke p toppen den dagen.

You do you. Livet er for kort til hre p "forbilder" som ikke vil deg vel.

Vr stille. Dyremishandling pgr.

Pause og titteltanker.

Hei igjen!

N har jeg jo faktisk ftt tilbakemelding p at noen leser denne bloggen, det er litt gy! Da m jeg vel poste noe innimellom ogs? S dagens innlegg blir om pause (ispedd litt bilder fra grsdagens photoshoot med Vidda).

N har vi en veldig uventet pause fra lydighet (og alt annet) plutselig, fordi Vidda presterte rive av en del av tredeputa p ene labben. S n hinker hun rundt med honningplaster, gasbind og potesokk p, og er srdeles lite fornyd med tilvrelsen. Vi er pmeldt lydighetsstevne frstkommende og neste helg, s for meg passa det heller ikke snn kjempebra at hun ble "sykmeldt". Hun slipper heldigvis medisiner, s jeg har kryssa fingrene for at det gror spass at vi kan starte likevel. Men forelpig ser det litt mrkt ut for lrdagens stevne.

Det var derfor "kjempemorsomt" oppdage at Tundra n har ftt lpetid. Tispene mine har alltid vrt hypersynkroniserte p lpetid, og som vi som trener lydighet vet, s er det ikke lov starte de lavere klassene med lpetispe. Vidda har enda ikke ftt, s jeg krysser alt jeg har for at hun greier holde seg til over neste helg, men hva er sjansen for det? Tikaani er vanligvis den som styrer syklusen, og hun har hatt lpetid i februar og august i mange r n, men plutselig fikk hun det i juni istedet. Siden de to andre sikkert egentlig hadde tenkt holde seg til "vanlig" syklus, s fikk ikke de lpetid da. Men ogs p grunn av at "sjfen" ikke fikk lpetid til vanlig tid, s uteble deres lp! Hele to mneder forsinka fr Tundra n fikk lpetid. Selvsagt s hun AKKURAT traff de ukene vi faktisk er pmeldt noe vi ikke kan starte med lpetid... Er det ikke typisk? Joda. Snn er det.

Kryss fingrene for Vidda, for rask potesrheling og at hun venter til etter stevnet med lpetid!

N mister vi jo litt trening p grunn av det potesret, noe som vi godt kan kalle " ta en pause". Pauser er forsvidt ikke dumme, de kan gjre underverker for motivasjonen. Vi rakk i alle fall vre med p klubbmesterskapet, der Vidda kom som nr 2 i klasse 1, "med frstepremie" (det er ikke frstepremier i klubbmesterskapet, men i en offisiell konkurranse hadde hun ftt det). 

Jeg tenker jeg godt kan "oppklare" hva som menes med andreplass og frstepremie, for det er nemlig ikke s lett forst om du ikke er inni det. Det virker litt motsigende, liksom.

Frsteplass er alts den som fr hyest poengsum, andreplass den som fr nest hyest poengsum, osv. Dette flger "vanlig" rangering i konkurranser, slik man er vant til. Men man kan alts i teorien komme p 15. plass og fortsatt f frstepremie! Alle over en viss poengsum (160 poeng av 200 mulige) oppnr frstepremie. S har man andrepremie (man kan komme p 1. plass og f andrepremie ogs), og tredjepremie. I lydighet kan du f en skalt mellomtittel om du oppnr tre frstepremier, og hundens navn vil da vre LP1 Kennelnavn Hundensregistrertenavn. S om Vidda greier 3 frstepremier (som hun selvsagt skal greie), s fr hun tittelen LP1, og heter da BH LP1 Brurbakka's Goodlooking Woman. BH er en annen tittel gitt gjennom godkjent ferdselsprve, som vi har tatt, men som vi ikke str oppfrt med p stamtavla enda (jeg glemte resultatboka fr ferdselsprven, s jeg mtte sende den inn til dommer, som m sende den inn til klubben som arrangerte, som m stemple og sende ett eller annet sted, ogs m NKK f papirene, ogs m de fre det opp. Hadde vrt mye enklere bare huske resultatboka!). Jeg synes titler er morsomme f, i tillegg til at jeg synes det sier litt om hva hunden egner seg til. Mange er uenige med meg i det, det finnes mange hyst brukbare hunder som ikke har titler, og det finnes mange titulerte hunder som har sluppet gjennom "nlyet" p tilfeldigheter eller annet. Og det er jo sant nok, men om en hund har ett lass med titler, s vil det nok ikke vre en helt ubrukelig hund, mens en hund som er brukbar og ikke har noen titler, ikke kan bevises vre brukbar uten at man ser hunden over en lengre periode. Og for valpekjpere som skal bruke hunden til noe, s er det veldig greit ta utgangspunkt i en hund som har dokumentasjon p at den har oppndd noe, i tillegg til at man gjerne kommer i kontakt med rett milj for finne "rette" valpekjpere mens man jobber for f disse titlene. 

Vidda skal ogs bli NUCH, har jeg bestemt. Alts Norsk Utstillings CHampion. Eller norsk utstillingschampion, om man skal skrive godt norsk (og det skal man jo). Jeg bryr meg jo ikke noe srlig om utstilling, og vil helst ikke drive med det, s for mange kan det godt virke litt hl i hodet at jeg skal labbe rundt p jakt etter cert (du m ha to cert fra sm utstillinger og ett fra en internasjonal/nordisk utstilling for bli NUCH). Og jeg er litt enig, samtidig som jeg er uenig. For meg er utstilling fortsatt ett avlsverkty, som sier at hunden din er innenfor rasestandarden. For mange er det blitt en konkurranse der de bare jakter flest mulig slufser (slyfer) og titler (internasjonal champion, nordisk champion, rets belger i utstilling, multichampion, og gudene vet hva mer som finnes), og jeg skjnner jo hvorfor, om du synes det er sosialt og hyggelig. Men jeg synes det er litt merkelig basere hele avlen sin p utstillingstitler, for jeg har allerede lrt mye om Vidda som jeg aldri hadde ftt vite om jeg ikke stilte til lydighetsprver, ferdselsprve og MH. Vidda har allerede ftt excellent, som er raseklubbens minste"krav" til avl nr det kommer til utstilling, men jeg vil jo vise at utstillingsbelgeren ikke ndvendigvis er en som svidt kan brukes, og at bruksbelgeren ikke ndvendigvis ser ut som en raggete krakk. De fleste belgere er nemlig kjempepene og hyst brukbare samtidig! S da synes jeg det skal gjenspeile seg i navnet p frkna. Dessverre er det jo blitt litt snn at folk som skal ha brukshund velger malle (malinois), og ikke en langhra belger, nettopp fordi langhrsvariantene er blitt mer utstillingshunder. Eller snn er i alle fall stereotypen. De gangene vi har vrt p utstilling har det ikke vrt mange langhrsbelgere der heller, 3 groenendael og 3 tervueren p det meste. 

N mangler vi bare storcertet fr Vidda kan ske om championat, men ett av de tre certene m tas etter fylte to r, s vi sikter oss inn p NKK-utstillinger fra mars og utover. Flere utstillinger enn vi m, gidder vi ikke dra p. Ogs planlegger vi ta utholdenhetsprven (som gir tittelen AD), som folk sier er kjempelett, men det er jo bare for vise at joda, bikkja KAN faktisk trave 2 mil innen ei viss tid. For meg tror jeg det er verre vre den som sykler, jeg haaaater sykle! Det er kjedelig, man fr vondt i glufsa, skuldre og nakke + hndledd (jeg har hndleddsskade), og det er generelt litt bl. Men tittelen synes jeg vi br ha, for vise at Vidda ikke dr av lpe. Det er ett krav de aller fleste belgere lett tar, men det viser jo bare at de belgerne som ikke greier kravet kanskjemuligens ikke br avles p? Eventuelt trenger de mer trening i hverdagen, kondisjonen br jo trenes opp likt som for oss mennesker. 

Ja, n blir det litt mye tankesusing her, og ensidig babling som kanskje ikke gjr s mye for dere som leser. Men det er jo det fine med ha en egen blogg som det er frivillig for folk lese, er det ikke interessant s kan folk bare velge ikke lese. Og mye av blogginga bestr jo av hrete ml og dagdrmmer jeg har for Vidda framover, n som hun begynner bli ei voksen dame. 

Frst og fremst har jeg jo en vanvittig pen og hyggelig hund, som jeg skal kose meg med i mange r framover. Men vi har det faktisk veldig gy p trening, begge to, og jeg synes det er viktig at en hund har en jobb. Tikaanis arbeidslshet har lenge vrt min store byrde, men n har jeg skaffa jobb til henne ogs, i og med at jeg har ftt tak i vogn og slede igjen. Bare potesret til Vidda gror skal vi starte p hsttreninga, bare 2 mneder etter alle andre som kjrer hund, hahaha!