Sakene som splitter Norge

Jeg blir nesten skremt av å lese kommentarfeltene for tida. Det er så mye hat og skremsel, propaganda og feilopplysninger ute og går. Jeg er absolutt ingen ekspert på noe som helst, og egentlig har jeg bestemt meg for å slutte å engasjere meg. Det går utover humøret mitt å prøve å diskutere saklig. Jeg og Vegard har to uttrykk vi bruker ofte når det kommer til kommentarfelt. Vegard sitt er "Å diskutere med den gjengen der er som å bryte med en gris i gjørma, du blir skitten og oppdager til slutt at grisen liker det.", mens mitt er "Å diskutere med den gjengen der er som å spille sjakk med ei due, den kommer til å velte alle brikkene, drite på brettet og strutte rundt som om den vant uansett.".

Og det imponerende er at uansett hvem du er, og hva du sier, så stempler folk deg som enten motstander eller forkjemper for ulv. For å prøve så hardt man kan å holde seg til fakta er ikke NOK. Man er enten med dem, eller mot dem. Og da snakker jeg om begge sider. For begge sider har nemlig litt rett, og litt feil. I midten fanges de som prøver å forstå, og komme fram til en løsning. Forskere lander ofte i midten, selv om de ofte beskyldes for å være forkjempere for ulv. En forskers stolthet ligger i det å kunne se fakta, til tross for at det går mot ens egne, personlige meninger. For eksempel, første gang jeg leste en artikkel av L. David Mech kunne jeg bannet på at denne fyren hater ulv. Men han er en anerkjent og dyktig ulveforsker, med Yellowstone som ett av sine arbeidsområder. En artikkel mange kunne lært mye av å lese er "Is science in danger of sanctifying the wolf?". Hvis du ikke har tilgang til artikkelen kan du bruke DENNE proxyen for å lese den (vitenskapelige artikler burde være åpne og gratis for alle!)

Relatert bilde

De som kaller seg bønder og jegere (men som slett ikke har med seg alle av bøndene eller jegerne) som er imot ulv, siden det oftest er dere jeg er uenig med, så skal jeg tale deres sak først. Ulv GJØR mye skade på dyr, jeg har trent Tundra som kadaverhund, og jeg skjønner helt, HELT klart hva dere mener, etter å ha sett skade gjort av både ulv og bjørn (og forsåvidt gaupe og jerv også, men det er i en annen forbindelse). Ulv ER ikke en nøkkelart i norsk natur, selv om den kanskje var det før den ble utrydda. Norge er lite, og jegerne er mange. Hjortedyr, som reguleres av ulv, blir derfor godt regulert av jegerbestanden, og man "trenger" sånn sett ikke ulven her for å regulere. Det er sunt og godt for sauen å gå på utmarksbeite. De får i seg god næring, føler friheten de ikke får i ett fjøs eller på innmark, og det reduserer smittepresset betraktelig. Å passe på sauene 24/7 er umulig slik det er i dag, det er ikke økonomisk lønnsomt å ansette gjetere, og det er store flokker som krever mer enn én gjeter, spesielt om man skal ha saueraser som dalasau, som gir mye kjøtt og ull. Andre raser er vanskeligere å håndtere, og gir mindre kjøtt og ull. I snitt angripes 6.8 hunder av ulv hvert år i Norge, de fleste av dem er jakthunder. Mellom 1998 og 2018 skjedde henholdsvis 77 prosent (Norge) og 72 prosent (Sverige) av angrepene innenfor et revir eller i en radius på 10 kilometer fra grensen til et ulverevir i Norge og Sverige (Sitat "Ulveangrep på hunder i Skandinavia").

Resten, "byfolk", "bygdefolk for rovdyr", rovdyrforkjempere, hva man nå velger å kalle dem, er jeg oftere enig med, uten at jeg nødvendigvis synes argumentene bestandig er så rasjonelle. Jeg har sett folk som sier ulv er bedre enn muslimer (... øh... ok...), folk som sier at ulvene bare trenger litt kjærlighet for å slutte å drepe sau, og folk som rett og slett ikke har peiling på noe innen norsk natur (blant annet ble jeg utrolig skuffet over Dyrenes Hus i Oslo, som mente at jegere ikke skulle drepe kanadagås. Som vi vet, er kanadagås svartelistet, blant annet fordi de truer artsmangfoldet i Norge, og skyver ut endemiske arter (arter som ikke finnes andre steder). 

Likevel. Den største, uløselige konflikten, ligger i at enkelte mennesker mener ulven er satt ut i "Prosjekt Varg" på 90-tallet, eller at Langedrag Dyrepark på ett vis skal ha satt ut ulvehybrider. De mener den genetiske kartleggingen som gjøres av forskerne er jukset med, og det brukes en del stråmannsargumentasjon mot hele Skandulv, og da spesielt de norske ulveforskerne som har vært litt frampå tidligere, for ikke å snakke om trusler på liv og helse, og regelrette fysiske angrep. Dette fører igjen til at forskerne slutter å uttale seg, hvem gidder vel drive på lenge med å snakke om fakta når man blir tillagt meninger og motiver man ikke har, for så å bli truet? Og dette til tross for at hvem som helst kan tusle rundt i skauen og samle hår og avføring for å sende inn til DNA-analyse. Det blir til og med oppfordret av forskerne til å gjøre dette. Men ingen gjør det? For ikke å snakke om at en av Norges mest kjente forskere innen rovdyr selv har meldt fra om at han hadde mistanke om en flokk hybrider i Skandinavia, en flokk som deretter ble undersøkt, og tatt ut. 

Bilderesultat for wolf hybrid

Vi lever på ei halvøy, hvor ulv kan tusle inn fra Russland, Finland og Sverige. Er det så utenkelig at den har gjort nettopp dét? Naturlig innvandring er så søkt at det må finnes på konspirasjonsteorier om utslipping av ulv fra Langedrag? Javel. Og alt dette kan altså løses ved at f.eks. Folkeaksjonen Ny Rovdyrpolitikk organiserer deres egen DNA-innsamling. Vi andre kan ikke forandre resultatet av forskningen vi stoler på for å tekkes ulvemotstandere, vi er tross alt ikke Kristiansand Dyrepark.

Jeg vet det er vanskelig å lese dette uten å prøve å skjønne om jeg er for eller imot ulv. Så, når jeg vet hvor stor skade ulv gjør, at ulven ikke er en nøkkelart i Norge, at folk faktisk er oppriktig redde for denne ulven, og at jakthunder har en større risiko for å bli angrepet, hvor står jeg?

Jeg står der at jeg er luta lei folk som ikke greier å skille fakta og fiksjon, jeg er lei av personangrep i kommentarfeltene, jeg er lei av at forskere trues til taushet, jeg er lei av at man må være for eller imot, og jeg er spesielt lei av at folk kommer med uttalelser om vold. Uansett hvilken side du står på, så har du en human plikt til å oppføre deg som folk. Uansett hvilken side du står på, så er du ikke for god for å diskutere med litt verdighet. Jeg skjønner sinnet, jeg skjønner irritasjonen, og jeg skjønner hvorfor det føles som at å brøle høyest er eneste måte å bli hørt på. Men øye for øye gjør hele verden blind. 

Jeg studerer master i anvendt økologi. Jeg bor i ulvesona. Jeg er fra ei knøttlita bygd, hvor det var både ulv, bjørn, gaupe og jerv da jeg vokste opp (ja, dette var til og med på 90-tallet). Jeg vokste opp mellom sauer og kyr, jeg så min første bjørnetatte sau på klassetur på barneskolen, og mora mi var livredd for å slippe meg ut i skogen på grunn av slagbjørnen "Rasken". I ettertid har jeg sett mange rovdyrdrepte sau, og jeg har vært i mange forelesninger der SNO både viser fram rovdyrdrepte kadavere og filmer av levende, rovdyrskadd sau. Jeg er dame. Jeg har jegerprøven, og har jakta rådyr, elg, rev, fugl og hare. Jeg har bodd i, og trives i, byen. Jeg har fire hunder. Jeg er faktisk, på grunn av "Rasken", livredd bjørn. Men følelsene mine skal ikke styre tankegangen min vekk fra rasjonalitet. Følelsene mine skal ikke få meg til å brøle krenkelser mot motparten i en diskusjon på facebook.

Per i dag er det ikke mulig å ha en god diskusjon mellom motstandere og forkjempere. Begge sider gravlegger seg selv i konspirasjoner og hat. Det kommer ingen løsninger av dette. Vi har forpliktet oss til å ivareta en innavlet ulvestamme der nytt blod blir skutt ut med én gang det blir håp for å utvide genpool'en. Vi spenner bein på oss selv hvert skritt av veien. Det er snakk om genetisk mangfold, artsmangfold, artsrikhet, dyrevelferd for både ulv og sau, økonomiske interesser, politiske interesser, og alt hauses opp og sauses sammen av organisasjoner og enkeltindivider på begge sider. Og vi ender opp med en dårlig løsning for alle. 

Relatert bilde

Nyttårsdebatten: Hvorfor skal JEG gjøre noe for DEM?

Hvert eneste år gjentar den samme regla seg. Dyreeiere ber innstendig om at du ikke brenner opp pengene dine, og at du i det minste holder deg til å sende opp raketter mellom kl 18.00. den 31. desember til 02.00. den 1. januar. Og hvert eneste år svarer fyrverkerientusiaster: "Hvorfor skal vi gjøre noe for hundeeiere som ikke gidder å plukke opp hundebæsjen engang?!"

For det første: det er hundene som lider når de ligger livredde under en stol eller i en krok og peser med kulerunde øyne og tror verden skal gå under. Det er hundene som kanskje river seg løs fra eier under lufting kl 16 den 30. desember fordi noen absolutt MÅ sende opp fyrverkeri utenom lovlig tidspunkt. Det er hundene som i verste fall løper ut foran en bil, eller forsvinner inn i skogen og skader seg stygt i vill dødsangst. Ikke hundeeierne. Det er ikke hundene som bestemmer hvorvidt eieren er flink til å plukke bæsj eller ikke. 

For det andre: når du skyter opp raketter utenfor oppsatt tidspunkt straffer du ikke bare "de helvetes drittfolka som ikke plukker opp". Du straffer også de som faktisk er veldig nøye med å plukke opp, og som drar hjem igjen etter pose om de har glemt dem, eller gått tom. For det skjer faktisk! Jeg har selv løpt som en idiot gjennom gatene på Røros under oppstarten av Femundløpet for å finne pose til bikkja mi sine mindre velduftende attributter, samtidig som jeg selvfølgelig fikk ett hyggelig "Plukk opp dritten!" slengt etter meg mens jeg i panikk lette gjennom alle lommer i parkasen min mens jeg innså at venninna mi hadde lånt posene mine da hun gikk tidligere på dagen. Jeg henta poser, og fikk rydda opp. OG jeg har gått dugnad flere ganger for å plukke opp langs gangstier og rundt blokka jeg bodde, kun for å skape ett hyggelig miljø. Hvorfor skal jeg da, ifølge deg, straffes for å ikke plukke opp dritten? 

For det tredje: det er ikke bare hunder som rammes av fyrverkeri i hytt og pine. Overlevende etter krig sliter ofte med fyrverkeri. Og da snakker jeg ikke bare om flyktninger fra Syria, men også om etniske nordmenn, som min egen farmor, som stenger seg inne og føler seg dårlig rundt hele nyttår. Småfugler dør av hjertestans hvert eneste år. Hjortedyr løper rundt i panikk. Hester rømmer fra stallen. Men du bryr deg kanskje ikke om denne hesten eller dette hjortedyret løper ut foran bilen til noens mor, datter, sønn, far, kjæreste eller venn? Så lenge det ikke er noen du kjenner, liksom. Men du vet ikke, det kan faktisk være noen du kjenner.

Til sist vil jeg såvidt nevne det åpenbare: bota på 8000 kr som du risikerer å få + eventuelle skadekostnader, forbanna naboer, brannfaren, fare for skade på øyne og hud, det økonomiske aspektet, og miljøvernet forøvrig. 

Så hvorfor skal DU gjøre noe for disse forb... hundeeierne? Du trenger ikke gjøre det for oss. Jeg har, i samme slengen som hundebæsjplukkedugnad, også plukka mer enn nok søppel etter folk. Mange, mange søppelsekker, faktisk. Jeg gjør ikke det for DEG. Jeg gjør det for MEG, dyra mine, andres dyr, og miljøet. Du greier kanskje ikke å se nytten av å droppe å fyre opp raketter utenfor den avsatte tidsperioden, men da kan du i alle fall si fra til de som rydder søpla rundt huset ditt at du kan rydde den selv. Du kan også si fra til alle andre som gjør noe hyggelig for deg, totalt uten egen vinning, at fra nå av kan de slutte med det. DU er nemlig ditt eget lille økosystem, og du som går på en egotrip rundt nyttår kan vel få lov til å være på egotrip hele året, helt alene. 

Det triste er at de som mest trenger at dette synker inn, sannsynligvis ikke kommer til å innse dette før de får sin egen vettskremte hund, kjenner noen som kjører på en hest som har rømt i panikk eller blir skadet selv. Man skulle ikke tro at å holde seg innenfor ett tidsrom på 8 timer er så vanskelig. Men for noen mennesker er det altså det.

Snart jul!

Endelig er jeg ferdig med førjulseksamen, og "etterjulseksamenslesinga" har begynt. Slik var det i fjor også, da satt jeg med biologistudier hele jula, og i år er det altså statistikk som står på planen. Det er litt smertefullt, jeg har ikke helt lett for statistikk, så dette er lesing til konteeksamen. Min første konteeksamen på Evenstad, faktisk, og forhåpentligvis min siste! Biologi var i det minste ufattelig spennende, selv om pensum var en tykk bunke papirer som var veldig uforståelig i starten, så ble det raskt til at jeg hadde full kontroll over pensum. Og det håper jeg jeg greier med statistikken også, selv om halvparten av eksamenen består i å nipugge noen rapporter som jeg så må trekke én av, også forklare godt på eksamen. Hvilket var der jeg strøk sist, siden jeg fikk fullstendig blank hjerne og bare ble sittende og stamme uten å komme på noe som helst.

Så langt i "ferien" har jeg ikke gjort så mye fornuftig. Vegard dro på ferie til Florø i dag, og vi har vel egentlig bare prøvd å samle oss litt etter eksamen, bli ferdig med julegaver og forberedelser, samtidig som vi selvsagt har bakt litt småkaker og kost oss også. Jeg har hatt dårlig samvittighet for de stakkars hundene mine ei stund, og planen min var slettes ikke å bruke juleferien til eksamenslesing, men til hundetrening og turer i skogen! 

Og det må jeg jo få til selv om jeg har litt lesing igjen. Jeg har greid å komme meg gjennom ei og ei halv statistikkbok av totalt fem bøker jeg har tenkt å lese, sånn for å skikkelig gni kunnskapen inn i huden. Så da gjenstår bare resten, da, og youtubefilmer, og googling. Har du litt tungt for det er det beste å virkelig overtrene, har jeg funnet ut. 

Det samme kan nok sies om Vidda og apporteringsegenskapene hennes. Vi sliter med å bli enige om hva man egentlig skal gjøre med den apportbukken. Og foreløpig er det jo ingen hast, apportering kommer ikke før i klasse 2, og vi har fortsatt til gode å starte klasse 1, hvor jeg vil ha tre førstepremier og minst én med null nulling, slik at vi får mellomtittel og sølvmerket. Hun har greid poengsummen til førstepremie før, men vi har igjen litt arbeid før vi er der at det er stabilt. Først og fremst er det fri ved foten (som forresten er blitt kjempemye bedre!), men vi har også ruta, der hun snur seg før jeg sier stå. Det innebærer innimellom at hun havner utafor, eller utafor med to poter. Og deeet er ikke helt å anbefale. Så holder hun fortsatt på å ta av som en rakett når dommeren kommer for å sjekke tilgjengelighet, da, overlykkelig over at dommer vil hilse på! "Meget tilgjengelig, 8!" har vi hørt mange ganger nå. Noe som jo er bra, at hun er sosial og lykkelig! Men ja, apportering. Hun henter apportbukken fint, men hun greier altså ikke å sette seg med den i munnen. Og jeg er nok ikke en flink trener når det kommer til apportering, etter mange år med slit med Tikaani har jeg veldig lav frustrasjonsterskel når apportering ikke går som planlagt. Men når Tikaani har greid det, så har jeg tro på at Vidda, som jo faktisk liker å bære ting, også greier det. Vi må bare koble sammen de to hjernecellene hennes først, så hun skjønner hva jeg vil fram til. Også må jeg ikke bli frustrert, for det plukker Vidda opp før jeg gjør det!

Tundra og Tikaani er like vakre og avslappede som alltid. Den siste tida har vi ikke hatt bremser på vogna vår, og det har ikke vært ankerfeste så vi kunne bruke slede, så de har vel egentlig bare vært storfornøyde med å slappe av, og ture sånn forsiktig. Det skal ikke sånn altfor mye til for å glede de to der, egentlig. Kos, god mat, litt lufting, tilgang til sofa og seng, en tørrfiskbit i ny og ne, så er de strålende fornøyde. Alle hundene har selvsagt fått lete etter godis rundt om i huset, og den absolutt raskeste snifferen her i huset er Tundra. Men Tikaani er flinkere til å lete høyt oppe, og de finner derfor ca like mange. Vidda er ikke helt bakpå, og finner selvsagt noe godis, hun og, og Rav lærte raskt at det lønner seg å lete grundig. Dessverre er Rav litt opptatt av at maten sikkert er samlet på ett enkelt sted, så hun leter gjerne i det samme området om og om igjen. Men hun lærer seg nok etterhvert at det er lurt å flytte litt på seg!

Rav har funnet seg godt til rette i huset, og synes nok at det er deilig å ligge i sofaen. Det er aldri noe bråk med henne, det mest irriterende er egentlig at hun insisterer på å stå over fanget ditt og se deg dypt inn i øynene med nesa si 1/2 cm fra ansiktet ditt, og slikke deg sånn hvert 2. minutt mens du koser med henne. Og det er jo ikke spesielt ille, selv om det er litt vanskelig å gjøre noe som helst annet mens man koser med henne. Sånn ellers er hun ei veldig rolig og bedagelig frøken. Aldri bjeffing, aldri piping, aldri mas, og ikke noe krangling. Hun er faktisk så søt at det er litt skummelt. 

Så... Til de berømte nyttårsforsettene. Jeg kommer nok ikke til å skrive mer blogg i år, så jeg tror jeg nesten bare må komme med dem nå. Og jeg har egentlig satt meg nyttårsforsetter som burde være noenlunde greie å følge.

  • Jeg skal prokrastinere mindre. Da snakker jeg ikke først og fremst om studier, men i hverdagen. Må jeg på butikken, så skal jeg få unna den butikkturen, må jeg hente posten så skal jeg få unna å hente posten, osv. Vanligvis gjør jeg alt mulig annet før jeg gjør unna slike "hverdagsgreier", og de blir hengende i bakhodet mitt. 
  • Jeg skal unne meg selv fritid. Det er ikke nødvendigvis det at jeg alltid jobber til alle døgnets tider, men jeg er utrolig dårlig på å strukturere tiden min. Derfor skal jeg bli flinkere til å gjøre ting jeg liker, som ikke har noe med skole, Vegard eller hund å gjøre. For eksempel: lese skjønnlitteratur, tegne, høre på musikk, eller bygge noe. Ofte gjør jeg sånne ting først når Vegard bryter inn at jeg kanskje skulle hatt en pause, og det får meg til å forstå at jeg kanskje er litt for travel oppi hodet mitt. 
  • Jeg skal selvfølgelig starte klasse 1 med Vidda, og forhåpentligvis klasse 2 også!

Så ja, det var mine tre nyttårsforsetter. Jeg håper jeg greier å holde dem!  Har du noen nyttårsforsetter i år?

 

God jul og godt nyttår til alle!

Motivasjonstørke

Da jeg fikk mitt første speilreflekskamera tok det helt av med fotografering. Jeg gikk førsteåret medier og kommunikasjon i 2007, og måtte stå opp 6 om morgenen fordi skolebussen gikk 7.20., og jeg var på skolen ca 8 hver dag. Vi hadde chihuahuaer, en landseer og to geiter, i tillegg til at jeg hadde en kinesisk nakenhund. Jeg husker det veldig godt, for det var da jeg virkelig falt for å ta bilder. Å lære fotografering på skolen var helt utrolig, og både skole og fritid gikk med på å tenke ut nye vinkler og måter å fotografere på. Jeg hadde en heftig læringskurve! 

Bildene mine var ikke nødvendigvis så teknisk gode at det gjorde noe. Og ofte brukte jeg effekter som jeg ikke kan annet enn å hånflire av den dag i dag. Men tingen var, jeg nøt så utrolig masse å leke meg med kameraet! 

Country home, bullet hole by Blodgud

Tida gikk, jeg flyttet på hybel i Trondheim, og fikk nye klassekamerater. På Brundalen vgs hadde vi også tilgang på et fotostudio! Det ble mer eller mindre riktig brukt. Vi hadde ikke store peilingen på hva vi egentlig drev med, men det ble da noen bilder der inne og. Ikke alt var like seriøst. Faktisk drev vi mer med lek enn seriøse studier der inne. 

Fredrik and Chris by Blodgud

Fortsatt ikke veldig teknisk god, men jeg hadde det kjempegøy! Så fulgte en periode der turbilder var det helt store. Det var ca da jeg begynte med huskyer, i 2010. Bildet av Tikaani under er fra 2011, da hun var ett år gammel (se så valpete trekk hun hadde!).

My dearest friend by Blodgud

Etterhvert begynte jeg å fotografere og skrive for magasiner og aviser, samtidig som jeg vokste litt teknisk.


Lykke by Blodgud

Deretter begynte jeg å dra på løp, og fra 2012-2017 fotograferte jeg vekselvis på Femundløpet og Finnmarksløpet. Finnmarksløpets presseteam er til dags dato ett eventyr i seg selv jeg aldri glemmer, å få jobbe med så rutinerte, flotte og blide folk som tar deg så varmt imot, det er noe helt spesielt. Også alle de flotte fotomulighetene som byr seg når man er med i ett sånt team!

Jeg begynte også å kreve litt poseringer av Tikaani og folk rundt meg. Jeg begynte å ta noen gratisbilder for folk for å bygge opp en portefølje.

Det ble færre tilfeldige bilder av hunderumper som lekte, og flere kalkulerte, iscenesatte bilder. Spesielt da jeg til slutt flytta sammen med Vegard og fikk muligheten til å sette opp ett veldig enkelt hjemmestudio, og fikk flere hunder å jobbe med hjemme.

Bildet kan inneholde: hund

Hvilket bringer meg til poenget mitt. Every now and then, så gjør jeg ting jeg synes er morsomt. Som å ta Halloweenbilder, julebilder, tullete bilder der hundene er kledd ut eller jeg utfordrer meg selv teknisk. Det er kjempegøy å se hva jeg mestrer, og kjempekjedelig hver gang jeg sitter igjen med bare bilder jeg ikke vil vise fram. For når man leker seg så er jo det litt av poenget, at man skal avdekke mangler og feil og ting man ikke nødvendigvis liker. Det mest irriterende jeg vet om er når ett bilde egentlig er bra iscenesatt, det er bra på alle punkter utenom ett. Som at fokuset ligger feil, eller at en skygge ikke lar seg mildnes nok til at bildet er "bra nok" til å vises fram. Noen ganger poster jeg bildene på den private facebooksiden min, bare for å skryte litt likevel. Jeg er, og blir, en mediaperson, og litt nerdete sånn sett. Enkelte har inntrykk av at jeg er en skikkelig friluftsperson, men jeg er faktisk ekstremt glad i pc'en min, mobilen med facebook på, og sånne greier. Jeg er med i ett utall forum, og jeg er regelrett avhengig av å kunne peise innpå prategrupper og spørre helt idiotiske spørsmål. Ikke nødvendigvis fordi jeg ikke greier å tenke meg fram til løsninger selv, men fordi jeg hele tida leter etter "åpenbare ting jeg ikke har tenkt på". Jeg er som sagt heller ingen festperson, så mange av bekjentskapene mine har jeg gjennom nettforum der jeg diskuterer hund og foto, eller politikk, barnløshet, og andre mer eller mindre betydningsfulle greier. Jeg er en sånn person som bare...

Men, når man legger ut ting og blottlegger seg mye, så får man også selvsagt mye kritikk. Vi snakker om konstruktiv kritikk. Men noen ganger kjenner jeg at kritikken ikke er sånn kjempekonstruktiv for meg likevel, selv om den er ment sånn og oppfattes sånn av alle. For det går litt på motivasjonen løs når man har én ting man alltid skal sloss mot, i mitt tilfelle er det at fokuspunktet ofte ligger en hårsbredd eller to fra der det er helt ønskelig. Men, det skal sies, at jeg er min egen verste kritiker. Jeg blir aldri fornøyd. Jeg kan være fornøyd med ett bilde i noen sekunder, også ser jeg ting jeg burde gjort bedre. Det verste er at jeg kan se mine egne bilder ett år i etterkant og tenke "Hæ! Fikk jeg til sånn! ÅÅåå, jeg vil ta sånne bilder nå og, nå er de så kjedelige...". For for meg handler det egentlig ikke så forbasket mye om den hårsbredden med fokus. Det handler om stemningen i bildene. Den stemningen som veldig, veldig, VELDIG mange mennesker gjør i etterbehandlingen. Jeg er ikke noe spesielt flink på å etterbehandle, men jeg strever for å få den stemningen rett fra kameraet. Og i starten når jeg så andres helt fantastiske, tipptopp bilder fra utrolige lokasjoner, med knivskarp fokus og i det hele tatt, så var jeg sånn... Jeg kommer aldri til å få til det der. Men nå vet jeg jo at det gjorde jo ikke de heller. Som dette eksempelet fra Dina Thimel. Bra bilde, men etterbehandlingen er jo helt utrolig!

Bildet kan inneholde: 2 personer, tekst

Og for meg som før fotograferte for min egen del, fordi jeg hadde lyst, kreativitet, energi og motivasjon, til sånn som jeg er i dag, der jeg egentlig bare bruker masse tid på å prøve å markedsføre meg og sloss mot andre kjæledyrfotografer som holder helt sinnsykt lave priser som ikke dekker kjørekostnaden til lokasjonen engang, så føles det litt håpløst å skulle finne balansen mellom økonomi, kreativitet og perfeksjonisme. Jeg savner å være kreativ. Jeg savner å være i et stimulerende miljø der jeg kan tenke nytt. Og jeg trenger virkelig å tenke nytt. Det gir meg mye mer energi og livsglede med en gang. Jeg savner å kunne ha den litt mørke stilen min uten at folk skal mene bildene har for mye skygge. Jeg elsker skygger! Don't get me wrong, jeg elsker lys også. Men for meg er det å ha et kunstnerisk blikk på ting kanskje litt mer viktig, motivasjonsmessig, enn å ha bilder der alle tingene absolutt må være perfekte. Jeg har tenkt ei stund på å slutte å ta imot fotooppdrag. Bare fotografere det jeg vil, når jeg vil, også ta kostnaden privat heller enn å prøve å drive et firma nærmest på dugnad. Men samtidig har jeg ikke lyst å slutte å ta imot fotooppdrag! Det er jo vanligvis kjempegøy! Så, jeg er kommet litt til den konklusjonen at jeg heller høyner kvaliteten på det jeg gjør. Jeg kommer til å gå inn i en ny fase nå, med bilder som forhåpentligvis utvikler meg enda mer som fotograf. Jeg ønsker å se på det jeg har gjort og tenke "Ja, DETTE er jeg fornøyd med.". Det kommer til å kreve penger, latterlige mengder tid og engasjement. Jeg har ei idéblokk som er stappfull. Og det meste av foto jeg gjør kommer jeg til å gjøre for meg selv. Jeg vil fortsatt ta de vanlige kundeshootene, men det skal ikke være hovedfokuset mitt. Om man elsker det man gjør, så vil resultatene også komme! Og da må jeg tørre å feile litt innimellom uten å være redd for å miste kunder eller følgere på instagram eller whatnot. 

Jeg kjenner på det samme når det kommer til studiene. På fredag har jeg eksamen, og joda, jeg har lest, jeg. Men motivasjonen for å virkelig sette seg ned og nipugge har jeg ikke kjent på i år overhodet. Det er ingen gulrot i den andre enden. Jeg vet ikke om dette er det jeg vil. Jeg savner Trondheim, jeg savner å jobbe kreativt, og jeg savner å ha frihet. Samtidig, man må ha en jobb, og kreative jobber er det virkelig ikke enkelt å leve av. Alt gøy er dårlig betalt, fordi andre mennesker gjør det gratis, fordi det er gøy. Og økologi er jo faktisk noe som interesserer meg, vi har bare hatt så altfor lite av de temaene som opptar meg i det siste. Vi får håp d bli likar i morra?

Uansett! Legger ved ett bilde fra dagens photoshoot med Vidda. Og husk: vær snill, ellers kommer Krampushunden og stjeler lekene dine!

Student med hund

Å være student samtidig som man har hund er ikke barebare. Det er ikke særlig kostnadseffektivt å ha en eller flere faste ekstra utgiftsposter (fôr og forsikring), i tillegg til variable som veterinær, utstyr og godbiter! Men det er nå sånn at jeg ikke er den eneste studenten som har hund, og siden jeg vet at det er mange studenter som ønsker seg en firbent kompis, så kan jeg jo skrive et innlegg om det.

Økonomi:
Jeg overgår kanskje de fleste studenter ved å ikke ha bare én, men fire hunder. Kostnadene blir da større også. Jeg kjøper sjeldent nytt utstyr jeg ikke trenger, selv om jeg har en forkjærlighet for nye halsbånd. Hundesengene vi har i huset i dag er enten arvet, kjøpt fra Biltema eller rett og slett gamle sofaputer fra sofaer som skulle kastes. Alle halsbånd tas godt vare på, og jeg prøver å holde et strengt system med at jeg aldri skal rote bort noe eller miste noe. Dette er lettere sagt enn gjort når man har en samboer som også er borti de tingene, for da flytter de fort på seg! Men likevel har seler, halsbånd, linesett, anker, matskåler osv ett fast sted. Leker samles etter bruksområde, f.eks. samles treningsleker i én kasse, mens "stueleker" samles i en annen. Da slipper jeg å lete meg grønn, og kan bare ta med lekene jeg trenger til hver trening i en ryggsekk eller lignende, så legges de tilbake neste gang. Treningsvester sys, tepper som er gamle eller utslitte gis til hundene, hullete sokker og gamle t-skjorter blir knyttet sammen til "hjemme alene"-leker for Tundra (som er den av hundene mine som kjeder seg lettest). Alt kjøpes helst brukt. Fôret jeg fôrer med nå er Sportsman's pride, som er overraskende bra til å være så billig som det er! 25kr/kg. Jeg fôrer med valpefôr på hele gjengen. Man kan si hva man vil om dét, for SP har faktisk høyenergifôr også, men jeg merker at alle hundene mine går veldig fint på valpefôret, det har ca samme næringsinnhold som høyenergifôret, smaker bedre (ifølge hundene), og er i bittesmå kuler, noe som ser ut til å falle i smak. Nå har det vært litt latskap her i huset, vanligvis fôrer vi også med vom, som er enda billigere, og det fôret jeg bestemt mener er aller best, men vi har fryseren full og har ikke orka å lage plass til vomblokkene enda (som er på 20kg). Så går en del av pengene mine på hundekurs, trening og arrangementer.

(En veldig grov) oversikt over utgifter
Fôr for én 20kg hund/mnd 365-1000 (avhengig av fôr)
Forsikring/mnd 350
Godbiter/mnd 200
Veterinær 0 - 2000 (egenandelsgrensa)
Utstyr 0 - 900
Totalt: 915 - 4015

Som dere ser er det allerede en tusenlapp tatt av budsjettet om man ikke trenger veterinær eller nytt utstyr. Heldigvis dobler jeg ikke de kostnadene ved å ha flere hunder, selv om det er en luksus jeg egentlig ikke har råd til. Da hjelper det med jobb ved siden av, og å være særdeles sparsom på ting som klær, sko, alkohol, mat og bolig. Jeg kjøper veldig sjeldent noe jeg ikke absolutt MÅ ha. Folk får ikke dyre julegaver av meg, de fleste får faktisk ikke julegaver overhodet, og de som får det får gjerne hjemmelagde ting. Men det synes jeg også de aller fleste greier seg uten, man må ikke nødvendigvis kjøpe ting til folk for å vise at man er glad i dem.

Tid:
Det er ikke bare økonomien det skorter på når man er student, man har også i mange tilfeller litt lite tid. Spesielt om man skal jobbe ved siden av studiene (som de fleste advarer mot, det går faktisk utover studiene). Dette er kanskje det man bør passe seg mest for som student, liker man å gjøre det man vil etter studiedagen, så er det kanskje ikke kjempelurt å anskaffe en hund. Med mindre "det man vil" er å være ute, trene hund eller ligge på sofaen med bikkja i armkroken, da. Er man ett festmenneske er med andre ord det å skaffe hund litt dårlig tenkt. Det betyr jo ikke at man ikke kan feste en gang innimellom, men man bør nok ikke se for seg at å feste hele helga hver helg er en god idé! Nå er jeg så heldig og har vært så flink at jeg har fått kjøpt og satt opp en stor luftegård til hundene mine. Da trenger jeg ikke gå ut hver gang en hund må tisse mens jeg leser artikler eller skriver rapporter. Den ble først og fremst satt opp for at hundene skulle få være masse ute uten at jeg trenger å være med dem, og for å la dem løpe løse i båndtvangstida, men i eksamensperioder er den jaggu meg gull verdt. Det er ikke alle som bor sånn til, eller har så snille husverter at de kan sette opp luftegård. Men å ha en kjetting ute som hunden kan stå på innimellom trenger ikke være så dumt. Da kan man også få en liten pause fra å alltid ha noen som ligger oppå seg. Det er også litt deilig. Men ja, tida med hundene går selvsagt utover studiene. Nå er ikke hundene mine bortskjemte med lange turer i skog og mark, rett og slett fordi jeg har mange. Så min tidsinnsparing der er selvsagt å kjøre alle sammen i spann. Da får alle trent/tur samtidig, og alle er glade! For folk med 1-2 hunder kan sykling eller kickbike, ski og kjelke være alternativer. Eller bare la hundene trekke dekk eller kjetting på tur! Man bruker jo gjerne også lufteturene til søk, slenger inn litt lydighetstrening, balansetrening og lignende, og vips er treninga den dagen unnagjort. Trening kan man også gjøre mens man lager mat eller driver på med andre ting inne. Jeg kaster også ut hundene i luftegården og legger godbiter rundt om i hele huset før jeg slipper dem inn igjen. Da kan jeg gjøre andre ting mens de ransaker huset, så får de brukt seg litt selv om jeg prøver å være flink student.

Et annet aspekt ved å være flink student/hundeeier er: den tida du skal bruke til studier er studietid! Den tida du skal bruke hjemme er hundetid. Om hundene får nok trening, tur, kos og omsorg den tida du er hjemme, så er det så mye lettere å konsentrere seg om studiene. Hundene vil være fornøyde, du vil være fornøyd, foreleserne dine vil være fornøyde. Her er jeg litt dårlig, jeg sitter hjemme med rapporter og artikler, og jeg sitter på skolen og skriver treningsplaner. Ikke følg mitt eksempel. Og om du har mulighet til det, sett vekk hunden(e) i eksamensperioder. 

Så, synes jeg studenter bør ha hund? Om du kan tilrettelegge hverdagen din, har råd, og en backup-plan i de periodene du ikke har sånn kjempegod tid til hund, så synes jeg ikke det er noe i veien for å ha hund. Men husk at det krever med mange offer fra din side. Bor du i by er det vanskeligere (og dyrere) enn om du bor på bygda. Jeg kjenner ofte på at jeg kanskje skulle hatt noen dager fri, men jeg har ingen å sette bort 4 hunder til sånn spontant. Alt må planlegges rundt hundene. Og ofte er ikke det noe problem, men innimellom er det det. Om vi har lange studiedager eller må på feltarbeid der hundene ikke kan være med, for eksempel. Ja, også er jo studieutveksling helt utelukket. 

Det er mange fordeler med å ha hund, det skal man heller ikke legge skjul på! Det beste tipset jeg har er kanskje å faktisk ta flere fag enn studieplanen din tilsier, så du blir raskere ferdig, mindre studielån og mer tid til hund! Ofte er for eksempel førsteåret på bacheloren tilrettelagt sånn at man skal finne ut hvordan ting fungerer og ha tid til å være sosial på fritida. Men om man legger seg i selen er det faktisk helt gjennomførbart å ta dobbelt opp med fag... Og er man da økonomisk med tiden sin, så kan man i tillegg trene hund. Dvs, lese på tog/buss/hver gang man venter, ha en strukturert hverdag, ikke bruke tid på Netflix, lage mye mat av gangen og fryse ned i porsjoner (økonomisk og tidsbesparende), strukturere lesetiden sin (først få oversikt over fag og læringsmål, så lese sammendrag, så gå dypere inn i de tingene man ikke forstår, deretter quizze seg selv på nettet eller i apper), gjøre flere ting samtidig (man kan fint se en youtubevideo om elektrontransportkjeden mens man spiser), legge seg og stå opp i rett tid, og ha en godt planlagt treningsøkt med bikkja mens dere går tur eller du lager mat. Dette gjelder jo ikke bare om du har hund (med unntak av det siste punktet), men det kan hjelpe til med å få inn en automatikk i alt du gjør.

Jeg håper dette blogginnlegget var hjelpsomt! Og det er bare å si fra om det er noe dere vil se mer av i bloggen!

Med vennlig hilsen
Tine

Si hei til Rav!

Noen ganger kommer den flotteste overraskelsen i periodene med dårligst timing! Dette er altså Rav. Hun var elevhund på Folkehøgskolen 69 Grader Nord tidligere, og ble kjøpt av en elev som ble ferdig der nå i vår. Dessverre ble ikke livssituasjonen til denne eleven helt som planlagt, og hun måtte omplassere Rav, så hun la henne ut på finn. Nå har det seg slik at jeg og Tikaani også gikk på FHS 69 Grader Nord i Troms!


Rav og Tikaani på skitur

Ser de hundene der kjente ut, eller? Ja! Rav var nemlig også min elevhund da jeg gikk på folkehøgskole, i tillegg til at jeg hadde med Tikaani, som var den eneste privateide hunden der. Og siden jeg slutta har jeg ringt opp til skolen flere ganger for å høre om de ikke vil selge henne til meg. Dessverre ville de ikke det, Rav var for enkel og flink til å selges, så jeg ble gående her uten Rav ganske lenge. Men så sitter jeg og snoker på huskyer på finn, da, vettu, som jeg forklarte i innlegget før her, og jeg så annonsen. Det stod ikke navn, bare at hun var ei 9 år gammel tispe fra Ås som skulle omplasseres. Men man glemmer jo ikke sine venner!


Rav og jeg på tur i Malangen

Selvsagt måtte jeg sende en mail. Første mail gikk ca sånn her: "Hei, jeg hadde en hund på FHS som så sånn ut, er det Rav? Hvis det er det vil jeg gjerne overta henne!". Man kan ikke akkurat forvente at folk svarer med én gang, så jeg tok meg den frihet å sjekke ut facebooken til eieren. Joda, hun hadde gått på FHS. Så jeg sendte ny mail med én gang: "Hei igjen, jeg har snoka litt, og ser du har gått på samme FHS som meg, så jeg regner med det er Rav! Jeg vil veldig gjerne overta henne om det er greit for deg, her er litt info om meg, du må bare spørre om det er noe du lurer på!". Fikk kjapt tilbake melding om at jeg hadde gitt nok info, og at jeg kunne få henne. Dette gikk på under to timer, Vegard var på trening, og jeg var forferdelig nervøs for hva han kom til å si når jeg fortalte om "ny"anskaffelsen.

Men det gikk fint! Jeg har rett og slett verdens beste mann. Svett og rødmende med skyldig blikk viste jeg fram ett bilde av meg og Rav fra FHS som jeg har hatt hengende på kjøkkenet, hvorpå jeg fortalte historien om Rav, og hvordan hun var lagt ut til omplassering. Jeg endte med "Aaaaand I did a boo-boo!". Jeg vet ikke om det var at jeg kjenner Rav fra før, at jeg så forferdelig stakkarslig ut, eller den endinga som gjorde utslaget, men han lo i alle fall masse mens han sa "Åneeeeei!", før han sa at det går fint! Det virker som om han er inneforstått med at han har ei hundegal dame, i alle fall. Jeg hadde kanskje forventa bittelitt mer irritasjon, men som han sier, "det hadde jo ikke forandra noe, dette gjør bare at du ikke kan bli like sint på meg neste gang jeg gjør noe dumt!". Ta og gi, er det ikke det man sier? Choose your battles? Uansett. Bra mann. Kommer fra Vestlandet. Jeg vet ikke om det finnes flere sånne bra menn der, men jeg har fått spørsmål om hvor jeg fant ham, så om du er på utkikk etter bra mann, så kan det være lurt å sjekke der.


Rav på skitur i 2011

Tida fra mandag til "Hente Rav! <3"-dagen gikk utrolig treigt, og jeg var så utrolig redd for at eieren plutselig skulle ombestemme seg! Så, endelig, på lørdag var snillemannen min med og henta Rav. Og hun var sikkert ikke heeelt sikker på hva hun skulle, men hun hilste vennlig på meg, og fulgte villig med. Lett å kidnappe! Jeg ble fortalt at de siste 3 årene har elevene til Rav blitt syke, så hun har hatt litt mangel på elever. Sikkert veldig godt å komme inn i privat eie etter så lenge med å bare være spannhund, mens de andre hundene hadde egne elever! Hun virker i alle fall som om hun trives veldig godt som innehund. Hun er ikke husren enda, men det blir nok etterhvert. Det første hun gjorde da hun kom til oss var å se seg nøye rundt. Hun satt i sofaen og kikka på veggene og alle tingene, og så ganske forundra ut! Så syntes hun hun måtte sjekke ut litt mer, så hun gikk tvers over stuebordet. Det er sånne ting man egentlig ikke tenker så mye over at privateide hunder kan, men som blir veldig tydelig når man overtar en tidligere utehund! Det skal sies at Tikaani også tar seg den friheten innimellom, men det er når vi ikke er her. Når eieren er borte danser Tikaani på bordet. Rav er fortsatt helt vilt kosete, rolig, kjærlig, og snill med alle. I går kjørte jeg henne i spann igjen, og konklusjonen er at hun fortsatt jobber iherdig og bra, men er litt tjock! 

Så nå er det bare å glede seg til vinteren, da skal jeg bruke masse tid på studier, jobb, masteroppgave, hundetrening og sledekjøring! Vidda driver fortsatt med lydighet, Tundra har begynt på smellertreninger, og Tikaani er fortsatt vakker.

Rav slapper av på tur i 2011!

På den andre siden...

Jeg, Vegard og familiene våre er vel egentlig veldig enige om at vi har nok hunder. Vi har jo tross alt tre stykker, og de krever sitt, både økonomisk, mentalt og fysisk. Vi har Vidda som sportshund, og nå har alle sammen vært trekkhunder, i tillegg til at jeg trener huskyene i diverse greier for morro skyld, og Tundra er en ivrig nesearbeider. 

På den ene siden har jeg alle hundene jeg trenger.

På den andre siden... Jeg liker jo å kjøre spann, og med to huskyer i flokken er dette ikke bare kjempegøy, men også en uvurderlig måte å få trent alle hundene samtidig, uten å ha dem løse på tur eller risikere vonde knær fra å ha med to stykker som trekker. Det er lite som er så tilfredsstillende som å komme hjem etter en hyggelig spanntur, massere og tøye Tikaani, og deretter se på at alle hundene ligger som noen slakt på gulvet, helt uten at jeg selv har brukt meg opp eller brukt mer tid den dagen enn jeg gjør på bare én hund. Lykken var derfor stor da Vidda også likte å gå i spann! Jeg bet meg merke i at hun går på veldig hardt, men jeg tenkte at dette roer seg nok med mer erfaring. Og kanskje gjør det også det etterhvert.


Selvportrett av meg og hundene i fjor høst.

Men nå er jeg egentlig blitt litt redd for å ha med Vidda. Hun går på så hardt at hun risikerer å skade seg selv, og de siste dagene har hun vært stiv i det ene frambeinet etter hvile. Jeg har sjekka poter, mellom alle tærne, bøyd både tåledd, håndledd og albuer, klemt på skuldre og alle muskler, og finner ingenting. I siste omgang klipte jeg klørne litt, i tilfelle ei klorot er øm og tar nedi gulvet. Jeg skal vente litt til og se om det ordner seg før jeg tar henne til veterinæren, for av erfaring med Tikaani og tidligere hunder Mikitoq, Rambo og Kappa gjør de ikke mer enn det jeg har gjort nå uansett, før de sier at de ikke finner noe og at jeg må se det an litt. Så jeg krysser fingrene for at det ordner seg kjapt av seg selv, så skal hun få noen uker ekstra før vi begynner å trene igjen. Fram til da er det nulltoleranse for løping og herjing, noe som er kjipt for oss alle, og hun må derfor få mer trening innenfor nesearbeid og enkle lydighetsøvelser som ikke krever løping eller hopping. Hun er røngtet fri for AD og HD, så egentlig skal det ikke være noen overraskelser på lur, men kanskje hun har fått seg en trøkk, da. Hun fikk jo også slitasjesår på to av tærne på bakbeina, men disse var grodd etter noen dager, også fikk hun gnagsår etter nomeselen, så hun må få seg spesialsydd nomesele.

Det er litt mye!

Uansett, jeg er ikke gira på å ha henne med i spannet lenger når hun får så mye "småskader" av det. Jeg vil jo hun skal være frisk og fin, og fit for fight. Så da får jeg heller bare droppe å ha henne med i spann. Meeeeeen, så kommer det store aberet... Jeg har bare to huskyer. Jeg har to FLINKE huskyer, men de veier uansett bare i overkant av 20 kilo hver, og de skal da altså trekke meg på snart 60kg, og en strippa ATV på... Jeg vet ikke hvor mange kilo, men tungt er det, i alle fall. Så joda, på den ene siden har jeg mer enn nok hunder, på den andre siden har jeg ikke nok hunder til å kjøre spann! Ik!


Lyng, Tikaani, Tundra og meg på tur. Foto: Håkon Søderholm

Nå låner jeg jo fine lille Lyng innimellom, og det er ett plaster på såret. Men det er fortsatt ikke nok trøkk i spannet til å kjøre på jorder og opp bakker. Så nå sitter jeg egentlig her og vindusshopper huskyer mens jeg er litt furten for at vi ikke bor rett ved grusveier og hundekjøringsløyper, og for at vi ikke har tid eller råd til å skaffe to huskyer til. Jeg har til og med tre stykker som maser på meg om å sette valper på Tundra, noe som ikke er en veldig dårlig idé, men som jeg foreløpig ikke har noen planer om. Det passer liksom litt dårlig inn med spannkjøring, smeller, spor, lydighet, studier og jobb. Men jeg kunne virkelig tenkt meg to fine, godt voksne huskyer til, altså. Én sterk, og én god kommandoleder. Tikaani er forsåvidt flink til å ta kommandoer, men hun går ved siden av Tundra i led, og Tundra er flink til å gå rett fram og å svinge dit vi har gått før, samt dit vi skal om vi ikke har kjørt der før. Hun er derimot ikke spesielt flink til å ta motsatt vei av det vi pleier å gjøre, hun er ganske fast bestemt på at jeg tar feil (hun slekter på bestemor Tikaani der). Så det går greit å kjøre når resten er spannet er rolig, og vente henne ut til hun innser at hun ikke gjør riktig, men om vi har med uerfarne hunder som blir forvirra av en slik stopp, eller det er dårlig vær jeg ikke har lyst å stå stille i, så er det veldig greit å ha en godt voksen, god leder jeg kan sette fram sammen med Tikaani. 


Vår elskede Kappa og Tunders gikk kjempebra i tospann sammen. Tror både jeg og Vegard savner Kappa og Pink...

Vi har vel alle våre drømmer, og selv om jeg hadde planer om å gi meg med hundekjøring, så ser det kanskjemuligens ut til at dette er SÅ mye verre enn planlagt. Jeg har prøvd SÅ mange ganger. Så nå er planen egentlig bare å gjøre ferdig masterstudiet, se hvor mange hunder jeg har når jeg er ferdig, og om begge huskyene fortsatt er med meg (Tikaani fyller 10 år det året jeg er ferdig på masteren) skal jeg få meg en godt betalt jobb, bosette meg ett sted der det passer kjempefint å ha hundespann OG trene Vidda i hundeklubb, og skaffe ett par vakringer til. Vegard kan få ett treningsrom i bytte ;) 


Fra den tida vi hadde tre flotte huskyer, Pink, Tundra og Tikaani!

Livet er for kort

Alle har minst ett forbilde her i livet, det er jo klart. Og dette innlegget er inspirert av Line Victoria Sverdrup sitt blogginnlegg (som du kan lese her), hvor hun tar oppvasken med sitt.

Det første jeg egentlig vil skrive her nå er: du har rett til å være deg selv på tur, uansett hvordan du er, så lenge du følger Kardemommeloven! Å skulle sette friluftsfolk/turfolk og folk på tur i bås etter hvordan de ser ut, det synes jeg ikke er greit. Dette er en type forfengelighet som rett og slett ikke tar seg bra ut fra noen vinkler, med eller uten fett hår. Dette er som om jeg skulle sagt "det finnes bare én måte å være en ekte hundeeier på, og om du ikke bruker x antall tusen kroner på kurs i året, så er du ikke skikkelig hundemenneske." Man kan ikke eie en sånn "tittel"! 

Dette er en forfengelighet verden godt kunne klart seg foruten. Det er grunnen til at det finnes antivaksere og konspirasjonsteoretikere. De påberoper seg å ha sett "sannheten", mens vi "sheeple" går rundt og suser. De har behov for å være spesielle og smarte. Akkurat som noen har behov for å være medlem av en eksklusiv friluftsmenneskegruppe som bare møtes på Villmarksmessa. Har du forresten sett hvor mange tusen mennesker det er som henger på Villmarksmessa? Det er nok til å få enhver til å lengte etter brakkesyke! 

Klassisk "Tine med brakkesjuke alene hjemme".

Vi har det samme blant fotografer. Jeg er med i ett ganske overveldende antall fotogrupper på facebook, og i noen, spesielt de internasjonale, finnes det mennesker som sier at man ikke kan kalle seg fotograf med mindre man er profesjonell fotograf! De ønsker å eie en tittel som rett og slett ikke er en beskyttet tittel, det er bare beskrivelsen av hva man driver med! Fotograferer du? Ja, da er du en fotograf. Eier du en hund? Ja, da er du hundeeier. Liker du å lese? Ja, da er du en leser. Liker du friluftsliv? Ja, da er du ett friluftsmenneske! Blir du sur når folk du ikke identifiserer deg med også liker friluftsliv og kaller seg friluftsmennesker? Ja, da er det kanskje ikke friluftsliv du liker, da. Da er det kanskje det å være spesiell og kul og å kunne kalle deg noe eksklusivt som ikke alle andre kan. Eller no sånt. For om det virkelig er friluftslivet du liker, hvorfor bryr du deg om at andre deler din friluftsinteresse uten å kle seg som deg? Du hadde aldri sagt at en person som liker å lese Fifty shades of Grey ikke er en ekte leser bare fordi du liker å lese Pennybøker istedet!

Så til poenget mitt, det er farlig å la seg påvirke av "forbilder". Nå snakker jeg selvsagt ikke om sunn beundring, slik som å se på noen og tenke "ah, kunne ønske jeg var så god til å spille gitar". Jeg tenker mer på faren ved å virkelig sette noen på en såkalt pidestall. Å opphøye noen så mye at denne personen tror den er over alle andre, og å gi dem makt over deg ved å gjøre det. Jeg har møtt folk som mener de er bedre enn andre fordi de har "riktig" hunderase. Når jeg trente lydighet med Tikaani var det enkelte som mente at det var da ikke noe poeng i å lære en husky å apportere, det var faktisk nærmest dyremishandling! På kurs kunne vi bli nedprioritert fordi instruktøren ikke tok oss seriøst blant alle gjeterhundene. Og å trene lydighet, spor og rundering med en chihuahua? Nei, sånne rotter kan da ingenting!

Well, we proved them wrong. Men nå trener jeg altså med en belger, for det har jeg hatt lyst på siden jeg var 5 og lekte med nabohunden, tervueren'en Rocky. Og fortsatt er det folk som synes jeg har feil hund. Ikke nødvendigvis på grunn av rasen, men på grunn av... *trommevirvel* pelsen! Langhårsbelgere er nemlig ikke brukshunder! Det er det kun malinois (korthårsbelger) som er. Så vet man det. Vel, jeg tipper at hadde jeg hatt malinois, så hadde jeg sikkert ikke hatt rett sko. Sånn er det med eksklusive små grupper som leter etter feil. Hund er hund, Langhårsbelgeren har tenner, tre hjerneceller, fire bein og en hale, jeg tror mallene har ca det samme, give or take tre hjerneceller. 

Ergo: jeg går med den hunden jeg vil. Jeg er fotograf. Jeg er hundekjører. Jeg er friluftsmenneske. Jeg selv pynter meg ikke på tur, men hei, hadde jeg orka å styre med det, selvsagt hadde bildene av meg sett bedre ut! 

Det er lov å legge LITT sjel i utseendet!

Ja, så faren her hadde vært at jeg rett og slett slutta å trene hund fordi folk alltid måtte påpeke at jeg gikk rundt med "ei rotte i bånd", eller "se frokost, Fido!" eller fordi det var "dyremishandling å lære en husky noe som ikke ligger naturlig for den". Altså, om du er så opptatt av størrelse at du ikke skjønner at en liten hund kan gjøre hundeting, eller at en trekkhund kan lære flere kommandoer enn "okay!", "høyre", "venstre" og "stå", så kan jeg ikke hjelpe deg. Jeg kunne også slutta å kjøre hund fordi "du kan ikke kalle deg hundekjører om du ikke kjører løp/ikke kjører flere hunder enn x", eller mista motivasjonen på grunn av de utallige "Åja, er du hundekjører? Har du kjørt Finnmarksløpet?".

Tine, 27 år, har aldri kjørt Finnmarksløpet

Altså... Ikke bruk krefter på å høre på folk som åpenbart er sjalu (hei, du ser bra ut på bilder, good for you!), som vil ha sin egen lille spesielle hobby for seg selv, som bare vil ødelegge for deg, eller som åpenbart ikke vet hva han/hun snakker om. Vil du trene spor med en chihuahua, tren spor med en chihuahua. Vil du bestige Galdhøpiggen, bestig Galdhøpiggen. Hvem bryr seg om hva du har på deg mens du gjør det, så lenge det er trygt? Jeg sier ikke du skal begynne å løpe opp der i høyhælte sandaler, men hvem bryr seg om at du har dem med i sekken for å ta kule bilder på toppen?

Altså, jeg gjør faktisk det, da, for jeg er jo fotograf, så jeg synes faktisk du skal ta kule bilder på toppen. Men friluftsmennesket i meg bryr seg katten. Jeg har sett folk løpe opp Galdhøpiggen i kondomdress med en puddel på slep. Jeg synes enkelte kondomdressfolk tar for stor plass her i verden (de bryter tross alt Kardemommeloven). Men de kondomdressfolka som løp med puddel og joggesko, de kom seg jo på toppen (og var sikkert hyggelige og)! Jeg gikk i friluftsbukse og tursko med trekkhund foran, jeg kom meg ikke på toppen den dagen.

You do you. Livet er for kort til å høre på "forbilder" som ikke vil deg vel.

Vær stille. Dyremishandling pågår.

Pause og titteltanker.

Hei igjen!

Nå har jeg jo faktisk fått tilbakemelding på at noen leser denne bloggen, det er litt gøy! Da må jeg vel poste noe innimellom også? Så dagens innlegg blir om pause (ispedd litt bilder fra gårsdagens photoshoot med Vidda).

Nå har vi en veldig uventet pause fra lydighet (og alt annet) plutselig, fordi Vidda presterte å rive av en del av tredeputa på ene labben. Så nå hinker hun rundt med honningplaster, gasbind og potesokk på, og er særdeles lite fornøyd med tilværelsen. Vi er påmeldt lydighetsstevne førstkommende og neste helg, så for meg passa det heller ikke sånn kjempebra at hun ble "sykmeldt". Hun slipper heldigvis medisiner, så jeg har kryssa fingrene for at det gror såpass at vi kan starte likevel. Men foreløpig ser det litt mørkt ut for lørdagens stevne.

Det var derfor "kjempemorsomt" å oppdage at Tundra nå har fått løpetid. Tispene mine har alltid vært hypersynkroniserte på løpetid, og som vi som trener lydighet vet, så er det ikke lov å starte de lavere klassene med løpetispe. Vidda har enda ikke fått, så jeg krysser alt jeg har for at hun greier å holde seg til over neste helg, men hva er sjansen for det? Tikaani er vanligvis den som styrer syklusen, og hun har hatt løpetid i februar og august i mange år nå, men plutselig fikk hun det i juni istedet. Siden de to andre sikkert egentlig hadde tenkt å holde seg til "vanlig" syklus, så fikk ikke de løpetid da. Men også på grunn av at "sjæfen" ikke fikk løpetid til vanlig tid, så uteble deres løp! Hele to måneder forsinka før Tundra nå fikk løpetid. Selvsagt så hun AKKURAT traff de ukene vi faktisk er påmeldt noe vi ikke kan starte med løpetid... Er det ikke typisk? Joda. Sånn er det.

Kryss fingrene for Vidda, for rask potesårheling og at hun venter til etter stevnet med løpetid!

Nå mister vi jo litt trening på grunn av det potesåret, noe som vi godt kan kalle "å ta en pause". Pauser er forsåvidt ikke dumme, de kan gjøre underverker for motivasjonen. Vi rakk i alle fall å være med på klubbmesterskapet, der Vidda kom som nr 2 i klasse 1, "med førstepremie" (det er ikke førstepremier i klubbmesterskapet, men i en offisiell konkurranse hadde hun fått det). 

Jeg tenker jeg godt kan "oppklare" hva som menes med andreplass og førstepremie, for det er nemlig ikke så lett å forstå om du ikke er inni det. Det virker litt motsigende, liksom.

Førsteplass er altså den som får høyest poengsum, andreplass den som får nest høyest poengsum, osv. Dette følger "vanlig" rangering i konkurranser, slik man er vant til. Men man kan altså i teorien komme på 15. plass og fortsatt få førstepremie! Alle over en viss poengsum (160 poeng av 200 mulige) oppnår førstepremie. Så har man andrepremie (man kan komme på 1. plass og få andrepremie også), og tredjepremie. I lydighet kan du få en såkalt mellomtittel om du oppnår tre førstepremier, og hundens navn vil da være LP1 Kennelnavn Hundensregistrertenavn. Så om Vidda greier 3 førstepremier (som hun selvsagt skal greie), så får hun tittelen LP1, og heter da BH LP1 Brurbakka's Goodlooking Woman. BH er en annen tittel gitt gjennom godkjent ferdselsprøve, som vi har tatt, men som vi ikke står oppført med på stamtavla enda (jeg glemte resultatboka før ferdselsprøven, så jeg måtte sende den inn til dommer, som må sende den inn til klubben som arrangerte, som må stemple og sende ett eller annet sted, også må NKK få papirene, ogsååå må de føre det opp. Hadde vært mye enklere å bare huske resultatboka!). Jeg synes titler er morsomme å få, i tillegg til at jeg synes det sier litt om hva hunden egner seg til. Mange er uenige med meg i det, det finnes mange høyst brukbare hunder som ikke har titler, og det finnes mange titulerte hunder som har sluppet gjennom "nåløyet" på tilfeldigheter eller annet. Og det er jo sant nok, men om en hund har ett lass med titler, så vil det nok ikke være en helt ubrukelig hund, mens en hund som er brukbar og ikke har noen titler, ikke kan bevises å være brukbar uten at man ser hunden over en lengre periode. Og for valpekjøpere som skal bruke hunden til noe, så er det veldig greit å ta utgangspunkt i en hund som har dokumentasjon på at den har oppnådd noe, i tillegg til at man gjerne kommer i kontakt med rett miljø for å finne "rette" valpekjøpere mens man jobber for å få disse titlene. 

Vidda skal også bli NUCH, har jeg bestemt. Altså Norsk Utstillings CHampion. Eller norsk utstillingschampion, om man skal skrive godt norsk (og det skal man jo). Jeg bryr meg jo ikke noe særlig om utstilling, og vil helst ikke drive med det, så for mange kan det godt virke litt høl i hodet at jeg skal labbe rundt på jakt etter cert (du må ha to cert fra små utstillinger og ett fra en internasjonal/nordisk utstilling for å bli NUCH). Og jeg er litt enig, samtidig som jeg er uenig. For meg er utstilling fortsatt ett avlsverktøy, som sier at hunden din er innenfor rasestandarden. For mange er det blitt en konkurranse der de bare jakter flest mulig slufser (sløyfer) og titler (internasjonal champion, nordisk champion, årets belger i utstilling, multichampion, og gudene vet hva mer som finnes), og jeg skjønner jo hvorfor, om du synes det er sosialt og hyggelig. Men jeg synes det er litt merkelig å basere hele avlen sin på utstillingstitler, for jeg har allerede lært mye om Vidda som jeg aldri hadde fått vite om jeg ikke stilte til lydighetsprøver, ferdselsprøve og MH. Vidda har allerede fått excellent, som er raseklubbens minste"krav" til avl når det kommer til utstilling, men jeg vil jo vise at utstillingsbelgeren ikke nødvendigvis er en som såvidt kan brukes, og at bruksbelgeren ikke nødvendigvis ser ut som en raggete krakk. De fleste belgere er nemlig kjempepene og høyst brukbare samtidig! Så da synes jeg det skal gjenspeile seg i navnet på frøkna. Dessverre er det jo blitt litt sånn at folk som skal ha brukshund velger malle (malinois), og ikke en langhåra belger, nettopp fordi langhårsvariantene er blitt mer utstillingshunder. Eller sånn er i alle fall stereotypen. De gangene vi har vært på utstilling har det ikke vært mange langhårsbelgere der heller, 3 groenendael og 3 tervueren på det meste. 

Nå mangler vi bare storcertet før Vidda kan søke om championat, men ett av de tre certene må tas etter fylte to år, så vi sikter oss inn på NKK-utstillinger fra mars og utover. Flere utstillinger enn vi må, gidder vi ikke dra på. Også planlegger vi å ta utholdenhetsprøven (som gir tittelen AD), som folk sier er kjempelett, men det er jo bare for å vise at joda, bikkja KAN faktisk trave 2 mil innen ei viss tid. For meg tror jeg det er verre å være den som sykler, jeg haaaater å sykle! Det er kjedelig, man får vondt i glufsa, skuldre og nakke + håndledd (jeg har håndleddsskade), og det er generelt litt blæ. Men tittelen synes jeg vi bør ha, for å vise at Vidda ikke dør av å løpe. Det er ett krav de aller fleste belgere lett tar, men det viser jo bare at de belgerne som ikke greier kravet kanskjemuligens ikke bør avles på? Eventuelt trenger de mer trening i hverdagen, kondisjonen bør jo trenes opp likt som for oss mennesker. 

Ja, nå blir det litt mye tankesusing her, og ensidig babling som kanskje ikke gjør så mye for dere som leser. Men det er jo det fine med å ha en egen blogg som det er frivillig for folk å lese, er det ikke interessant så kan folk bare velge å ikke lese. Og mye av blogginga består jo av hårete mål og dagdrømmer jeg har for Vidda framover, nå som hun begynner å bli ei voksen dame. 

Først og fremst har jeg jo en vanvittig pen og hyggelig hund, som jeg skal kose meg med i mange år framover. Men vi har det faktisk veldig gøy på trening, begge to, og jeg synes det er viktig at en hund har en jobb. Tikaanis arbeidsløshet har lenge vært min store byrde, men nå har jeg skaffa jobb til henne også, i og med at jeg har fått tak i vogn og slede igjen. Bare potesåret til Vidda gror skal vi starte på høsttreninga, bare 2 måneder etter alle andre som kjører hund, hahaha!

Er kommandoer enkle eller kompliserte?

Dette blogginnlegget er egentlig ett svar på ett annet blogginnlegg "Hvorfor er vi urettferdige?", som er skrevet av Anette Buind Nordby ved Nose ON hundetrening. Innlegget kan du lese HER. Hun tar blant annet opp problemet med svart/hvitt-hunder, som er at om du endrer kommando til samme øvelse, eller bruker feil kommando på en øvelse, eller har en litt for generell kommando (f.eks. sier "dekk" både når hunden skal legge seg fra sitt og fra stå), så får du en hund som kanskje tar en mellomrute (eksempelvis ønsker du at hunden legger seg fra stå, men hunden mener at "dekk" kun gjelder om den sitter først, derfor går den fra stå ---> sitt ---> dekk). Så Anette ønsker å bruke forskjellige kommandoer for hvert posisjonsbytte (6 stykker; sitt, dekk og stå til hver av de andre posisjonene).

Og det er jo kjempebra hvis du greier å holde styr på alle kommandoene selv og har, som jeg kaller det, en R-hund (R er ett statistikkprogram der du må kode med rette koder og tegn, glemmer du noe/skriver feil fungerer ikke koden, og du må lete etter feilen selv, som noen ganger er ganske tidkrevende og utfordrende. En R-hund er med andre ord en hund som du må gi superkonkrete signaler til) istedet for en google-hund ("fant ingen resultater for "sitteh", mente du egentlig "sitt"?").

Bilderesultat for R script

Samtidig har jeg aldri hatt problemer med dekk og stå, skal innrømme at fra dekk til sitt sier jeg "sitt opp", men det ser ikke ut som om hundene skiller (samboeren min sier "sitt"). Men jeg snakka senest i går om hvor forskjellig Vidda og huskyene oppfatter kommandoer (hun er en R-hund, de er googlehunder), der hun skiller på om jeg gir sitt opp-kommando alene, med lokking, håndtegn med håndflata opp eller ned, osv. Så det er helt klart noe i det Anette sier, samtidig tror jeg de fleste hunder er veldig flinke til å ekstrapolere (fylle ut manglende informasjon på bakgrunn av den informasjonen man allerede har).

Med huskyene har jeg brukt utrolig mange kommandoer for sitt, uten å lære dem inn først, de bare forstår. Det er veldig behagelig og enkelt for meg. Sitt, sitte, sette seg, kan du sette deg litt, sitt der, håndtegn (flere ulike) og knipsing er blant det jeg har brukt. Og de setter seg, de! Jeg har også brukt visuelle tegn på hunder jeg har hatt på photoshoot, som de fleste hunder skjønner kjempefint selv om de ikke kjenner meg, som at jeg ber dem ligge, også vinker jeg med hånda og sier "helt ned", så legger de ned hodet. Og mye av dette fungerer bra selv med valper og svart/hvitt-hunder, selv om selvsagt ikke alle skjønner det! 

Poenget mitt er nok mer at ja, det finnes R-hunder, slik som Vidda og Anettes forrige hund, men de fleste hunder er nok google-hunder, og da er det kanskje ikke så urettferdig å bruke samme kommandoer. Da synes jeg det er mer urettferdig ovenfor dem å gi dem mange ulike kommandoer for samme øvelse (bruk korteste vei for å komme deg ned i sitt), ikke bare fordi hunden må holde styr på dette, men også fordi vi menneskene må holde styr på det. Og jeg vet med meg selv at det er begrensa hvor flink jeg er til å si rett ord om jeg er midt i ett lydighetsprogram, da er det mye verre for Vidda at jeg plumper ut med "Stå" om hun er trent på at KUN "kick" gjelder til sitt fra dekk. Selvsagt må man regne med å bruke tid på å lære hunden at dekk betyr "bruk kortest mulig vei ned i dekk" heller enn at hunden skal begynne med overtroiske handlinger (at den MÅ innom sitt på vei ned), men for de fleste hunder tror jeg ikke dette er noe problem.

Jeg gikk hundekjørerlinja på folkehøgskolen, og hundelæreren min der sa noe som egentlig har hengt seg litt fast i meg. Det opprinnelige temaet var dominans hos hunder, der bl.a. Cesar Millan mener at man må demonstrere titt og ofte hvem som er sjefen. Hundelæreren hadde gått gjennom de fleste stadier av behandling av hunder, bl.a. hadde han pissa på hundehuset til lederhunden sin for å se om bikkja respekterte ham mer (spoiler alert: det funka ikke, men det ble en morsom historie). Så han hadde da kommet til konklusjonen "Hvorfor fikse noe som fungerer? Inntil jeg har ett problem med atferden til en hund, så prøver jeg ikke å fikse den.". Og det tenker jeg at også kan overføres her. Om en hund skjønner poenget (at "dekk" betyr å legge seg raskest mulig), hvorfor lære inn ekstra kommandoer?

Jeg har ett eksempel også her. Jeg har brukt "sitt", "dekk" og "stå" til mine hunder. Hundene forstår det, og gjør øvelsene godt. Jeg fant IKKE ut hvorfor Vidda ikke fungerte på avstandskommandering! Jeg har lagt til meg det man kan si er en uvane, med å bruke håndtegn i avstandskommandering. Huskyene har aldri hatt problemer med dette, håndtegnene er en hjelp som de synes er ganske grei å ha, men for Vidda ble jo dette kjempevanskelig!? I går trente vi igjen, og jeg tenkte at okay, jeg kan prøve uten håndtegn, siden hun tydeligvis blir veldig opptatt av hvordan jeg holder hendene, størrelse på veiving, håndflate opp eller ned, tempo på hender, osv. Plutselig gjorde hun alt, uten problemer! Så å legge til ekstra kommandoer kan godt forvirre mer enn de klargjør. Vi mennesker er tross alt ikke roboter, vi heller, og å forvente at vi skal greie å gjøre en øvelse helt lik forrige gang vi gjorde øvelsen, er å forlange litt mye av oss selv.

Leksa her er: vær klar over at det finnes hunder som trenger at du spesifiserer, at det finnes hunder som ekstrapolerer, og at det finnes hunder som blir forvirra om du legger til ekstra kommandoer.

Og som den franske statistikkforeleseren min sier: "Ze simple iz more often ze bezt".